Valgkamp - liten interesse for funksjonshemmmede?

Historien gjentar seg. Skole, eldreomsorg og helsekøer er hovedsaker i valgkampen. Områder som er viktige for mange funksjonshemmede er usynlige.

Her er noen eksempler som burde være med i valgkampen:

Likestillingsspørsmål. "Pappapermisjon" får størst oppmerksomhet, men kvinners yrkesdeltagelse er også tema. Det burde derfor være interessant at blant personer med funksjonshemning sank andelen sysselsatte kvinner over 40 år fra 2011 til 2012. For yngre kvinner og for menn med funksjonshemning var det bare mindre endringer. Kvinner i deltidsarbeid har vært omtalt, men ikke at andelen av sysselsatte med deltidsarbeid er nær dobbelt så stor blant funksjonshemmede som blant sysselsatte i alt. 48 prosent av sysselsatte funksjonshemmede var deltidsarbeidende i 2012, mot 25 prosent av sysselsatte i alt. Av sysselsatte kvinner med funksjonshemning hadde 62 prosent en deltidsjobb. Det tilsvarende tallet for funksjonshemmede menn var 32 prosent. (Kilde: http://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/akutu/aar )

For mange med funksjonshemning er BPA (brukerstyrt personlig assistanse) viktig for å oppnå likestilling. Politisk har jeg registrert at noen sier at de støtter ordningen uten at det klart fremgår hva de mener med det. Regeringen har foreslått en rettighetsfesting av BPA med mange forbehold. Forslaget gjør funksjonshemmede til pasienter og er aldersdiskriminerende. Funksjonshemmede er ikke pasienter hele tiden og ideologien bak BPA er å gi bistand til selvbestemmelse over eget liv - ikke medisinsk behandling. Også funksjonshemmede over 67 år ønsker som regel å delta i samfunnet og er i stand til å lede sine assistenter. Dette handler om verdighet, men skal visstnok ikke gjelde for funksjonshemmede over 67 år?

Helsekøer er populært tema. Ventetider skal ned og et tiltak kan være å øke egenbetalingen. Dette blir vanskelig å forstå når de samme politikere snakker om skattelette. At det mangler tilbud til noen, og dermed ikke finnes en kø, er ikke et tema i debatten. Riktignok ser det ut til å være poltisk enighet om at rehabiliteringsfeltet skal styrkes. Jeg har ikke sett konkrete forslag, bortsett fra det positive at det skal bli fritt rehabiliteringsvalg. Det kan bli interessant å se hvordan dette blir i praksis siden regionale helseforetak har ulike oppfatninger om hvilke pasientgrupper som har behov for (og rett til) rehabilitering. Enigheten om å styrke rehabiliterinsgfeltet er ikke konkretisert. Situasjonen i dag er at det er manglende kompetanse i kommunene og manglende tilbud i spesialisthelsetjenesten for enkelte grupper. Spesielt mangelfullt er det for synshemmede og hørselshemmede. Andre som mangler rehabiliteringstilbud er ungdom, uansett funksjonshemning. Merkelig at dette ikke er politisk interessant? I dag er det lite eller ikke noe samarbeid mellom NAV, Oppfølgingstjenesten og rehabilietringsfeltet. Mange unge på AAP (arbeidsavkalringspenger) ville ha nytte av rehabilitering som et ledd i arbeidsavklaring.

Tekniske hjelpemidler er avgjørende for funksjonshemmedes muligheter til samfunnsdeltagelse. Hjelpemiddelsentralene har kompetanse, men i økende grad er det blitt vanskeligere å få komme dit for å prøve tekniske løsninger. Kommunene skal greie dette, men uten ansatte med kompetanse blir det ofte dårlige løsninger. Det er politisk ønske/mål at moderne teknologi skal tas i bruk i omsorgstjenestene. Det er nok langt igjen før dette kan omfatte funksjonshemmede. Bil, tilpasset den enkeltes funksjonsnivå, er avgjørende for mange bevegelseshemmede. Bilen øker selvstendighet og samfunnsdeltagelse. Så lenge jeg kan huske har jeg lest og hørt om biler som ikke fungerer, men står mest på verksted. Poltisk interessant at kostbare biler ikke kan brukes? Det må bli en selvfølge at ansvaret legges på leverandør og ikke på den som har fått tildelt bilen.

Valgkampen er ikke over. Hvem vil sette funksjonshemmmede på den politiske dagsorden?