Valget i Tyrkia: Hva står på spill?

Jeg har drevet valgkamp i to forskjellige verdener. I Norge er det mye som står på spill under valg, men i Tyrkia er det helt andre dimensjoner.

Tyrkias president Erdogan, framskyndet president- og parlamentsvalget med nesten ett og et halvt år. Opprinnelig skulle valget være høsten 2019 – men ble fremskyndet til denne søndagen. Det er mange grunner til at akkurat dette valget betegnes som et skjebnevalg, og angår et globalt publikum: For det første viser meningsmålinger at valget kan bli slutten, eller i det minste begynnelsen på slutten, for president Erdogan. Det vil selvsagt bety svært mye for de som i dag lever i det stadig mer autoritære Tyrkia. Men om Erdogan-epoken nå går mot slutten vil det også få store internasjonale ringvirkninger. Kanskje mest synlig i Midtøsten, der Tyrkia har markert seg som en stadig mer aggressiv aktør, men også i NATO-alliansen, som Norge er med i, der Tyrkia er den nest største militærmakten.

Så til bakgrunnen for at stadig flere i Tyrkia nå tar avstand fra Erdogan, og gjør søndagens valg til det mest spennende valget i Tyrkia på svært lenge.

Utviklingen de siste årene har gått fra vondt til verre. Regjeringskritiske medier er stengt, journalister er fengslet, og unntakstilstanden forverret. Grunnleggende rettsprinsipper er undergravd og ytringsfriheten fraværende. Tyrkia er det landet som fengsler flest journalister i verden. Reportere uten grenser (RSF) skriver dette om situasjonen i Tyrkia:

« Å kritisere myndighetene, å være ansatt i et «mistenkelig» mediehus, å kontakte en sensitiv kilde eller til og med bare bruke krypterte meldingstjenester utgjør grunnlag for å fengsle journalister for terrorisme i Tyrkia».

Folkevalgte ordførere i kurdiske områder er blitt erstattet av personer utpekt av Erdogans eget parti, AKP. Flere lokale folkevalgte og parlamentarikere fra HDP (Folkenes demokratiske parti) sitter fengslet, inkludert presidentkandidat Selehattin Demirtas. Valget gjennomføres i fravær av grunnleggende demokratiske prinsipper, og i skyggen av krig og konflikt. I de kurdiske områdene er ødeleggelsene etter tyrkiske styrkers angrep fortsatt synlig, og mange etterlatte venter på rettferdighet etter drap på deres kjære. Den politiske undertrykkinga, avdemokratiseringa, angrep på og fengsling av opposisjonelle rammer nå langt flere enn bare kurderne. Kvinners situasjon har på flere områder blitt forverret. Eksempelvis har menns vold mot kvinner økt: Bare i fjor ble over 400 kvinner drept av menn. Under slike forhold er det umulig å forholde seg nøytral. Derfor er jeg åpen om at jeg har en favoritt og at jeg av hele mitt hjerte ønsker at Erdogan og AKP taper valget.

Dessverre gir fremgangen for den demokratiske opposisjonen også økt grunn til frykt for at Erdogan kan ty til valgfusk for å holde på makten. Dessuten har regjeringspartiet AKP og nasjonalistpartiet MHP trumfet gjennom valglover som favoriserer dem. Det betyr at Erdogan fortsatt har mulighet til gjenvalg i andre valgomgang 8.juli. Men det er likevel en stor sjanse for at opposisjonens fremgang vil gi en ny parlamentarisk situasjon, som kan legge begrensninger på Erdogans eneveldige styre. Med en økonomi i krise og med kostbar krigføring mot kurderne både i Tyrkia, Irak og Syria, tyder mye på at Erdogan vil slite, også om han skulle klare å klore seg til makten gjennom dette valget. Erdogan har blitt anmeldt for korrupsjon, og den dagen han ikke lenger har makt til å utsette rettssakene som er i emning, risikerer han en lite ærefull avslutning på sin epoke som hersker.



Folkenes demokratiske parti (HDP) har den mest mangfoldige parlamentslista med flest kvinnelige kandidater. På mange måter er HDP og Demirtas den store motsetningen til AKP og Erdogan. Nøkkelen for at Erdogans styre kan rase sammen er at HDP kommer over sperregrensen som er på ti prosent. Den harde undertrykkingen av kurderne i de kurdiske kjerneområdene i sørøst, hvor HDP- representanter og medlemmer fengsles og forhindres fra å drive valgarbeid, kan påvirke valgresultatet. I tillegg blir flere valgkretser slått sammen og stemmelokaler flyttet fra distriktene HDP tradisjonelt har hatt gode resultater. På denne måten vil det bli vanskelig for mange å komme fram til stemmelokalene.

 

En video av Erdogan som taler for lokallagsledere i AKP er blitt lekket ut. I videoen gjør Erdogan det klart at han vil forhindre HDP i å komme over sperregrensen på ti prosent. Han ber lokaleledere om å gå gjennom velgerlistene i hvert distrikt og holde øye med HDP-velgerne. Få dager senere drepte familiemedlemmer av en stortingskandidat fra AKP tre personer som hadde utrykt at de ikke kom til å stemme på AKP. Det var en far og hans to sønner som ble drept fordi deres støtte angivelig skulle gå til HDP. I etterkant har en journalist som har rapportert om hendelsen blitt innkalt til avhør. «Virkeligheten» i Erdogan-kontrollerte medier blir forsøkt tilpasset hans agenda.

 

Hele opposisjonen blir forsøkt hindret i å drive valgkamp. Men det går hardest utover HDP som har blitt angrepet over 90 ganger i løpet av valgkampen. (kilde:  menneskerettighetsorganisasjonen IHD).

 

Når Jens Stoltenberg fremstiller krigsalliansen NATO som «et liberalt verdifellesskap» inkluderer han dessverre også det svært autoritære Erdogan-regimet. Tyrkias rolle i NATO har gjort at Erdogans regime slipper svært billig unna med sin undertrykkende politikk. Ettersom regimet også kontrollerer mesteparten av informasjonen som kommet ut av Tyrkia, er det derfor svært viktig at det internasjonale samfunn følger nøye med på det som skjer i valget, og i tiden etterpå. Derfor sender Rødt, i likhet med mange andre demokratiske partier i Europa, egne observatører til valget. Nå som muligheten for en demokratisk endring er innenfor rekkevidde, er det viktigere enn noen gang at verdenssamfunnet ikke svikter Tyrkias demokratiske krefter.