Debatt

Valget er over. Nå må det velges

«Det er fortsatt sykt at nesten hver sjette velger stemte Sverigedemokraterna. Man skjemmes over å være svensk».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En åpenbart skamfull svenske veltet ut sin frustrasjon over Twitter mens valgresultatene i Sverige tikket inn søndag kveld, i en valgthriller som ulikt thrillerens natur ikke endte med en åpenbar forløsning. Flere forhåndsanalyser pekte på at det svenske riksdagsvalget 2018 skulle endre det politiske landskapet i Sverige for alltid. Tiden som kommer vil vise om det har skjedd, men ikke på den måten man så for seg. I ly av det rådende kaoset der ingen kan juble som vinner, kan svenskene og vi andre tillate oss å tenke at Du gamla, Du fria – tross alt – ikke ble lagt i et totalt mørke.

Helt lyst ble det likevel ikke. Trollene sprakk ikke med morgengryet da innvandringsfiendtlige Sverigedemokraterna (SD) med røtter i gamle nazistmiljøer lyste opp tavlen med 17,6 prosent av stemmene og en framgang på 4,7 prosentpoeng. Det er i realiteten et brakvalg som ser ut til å gi dem 62 mandater i Riksdagen, 13 mer enn ved valget i 2014. At de skuffet måtte se etter tall langt over 20 prosent, og den symbolske gevinsten ved å bli Sveriges største eller nest største parti slik mange spådde, gjør ikke framtida mindre lummer. Tvert imot. For å vri på Mikael Wiehes ord, det nytter ikke å late som om et partis politikk og dens tilhengere ikke eksisterer bare fordi makten glapp. Verken Socialdemokraterna med de rødgrønne partiene eller Alliansen med Moderaterna som landets nest største parti framstår som vinnere etter søndagens valg. Flankene vil måtte kjempe om å styre Sverige, men i kraft av sin posisjon i den hengemyra som nå kan kalles sentrum, er Sverigedemokraterna valgets vinnere. Og man skal ikke et sekund innbille seg at den makten de besitter og vil kjempe ytterligere for, ikke er reell.

Nettopp Mikael Wiehes sang «Valet», som nylig ble innspilt på nytt av norske Don Martin og den svenske hip hop-legenden Promoe, er en påminnelse om hvordan ondskapen får vokse om man ikke ser den i hvitøyet. Introduksjonen til duoens «Valet»-video ble i sammenhengen en like stor vekker som sangen i seg selv, da den i sin helhet viser Wiehes harmdirrende tale på ettårsmarkeringen for Utøya-terroren i 2012. Sju år etter vet vi at hatet mot dem som overlevde terrorskytingen på Utøya ulmer og vokser. I likhet med andre som arbeider i tråd med sosialdemokratiske verdier, blir de trakassert og truet fordi de er i live, uten at det får store konsekvenser for avsenderne. En stor valgframgang for SD i Sverige blir derfor en skremmende legitimering av det populistiske hatet og den rasismen som vi vet også finnes i Norge. Derfor har Wiehes tale, som sangen, vel så stor relevans nå etter det svenske valget: «Fröna växer sakta under ytan/De trivs där det är fuktigt, mörkt och kallt/Först när bladen börjar synas/Kan man se att det är ogräs överallt».

Denne gangen stanset SDs framgang på terskelen. Vi kan velge å tro at svensker på vippen til å trå feil, åpnet øynene da de sto foran urnene og heller valgte bort ugress i egne bed. Det kan ha vært på grunn av avsløringene rundt SD-medlemmers bakgrunn i den rasistiske hvit makt-bevegelsen, eller at SDs utgangspunkt i gamle nazister tilknyttet blant annet Svensk socialistisk samling, Vitt ariskt motstånd og Bevara Sverige Svenskt gjorde utslaget. Det er fortsatt en forskjell på å stemme mot innvandring, og det å støtte et parti grunnlagt på nazistisk og rasistisk slagg. Som Moderaternas tidligere statsminister sa til VG, vi kan «ikke samarbeide med et parti med den nazistiske historien som Sverigedemokraterna har, og den rasismen som gjennomsyrer deres politikk».

Ikke tilhører alle SDs mørke kapitler historien heller. Avsløringer helt oppunder riksdagsvalget viser hvordan SD-tillitsvalgte fortsatt sprer rasistisk hat på nett, mens dagens nazister i Nordiska motståndsrörelsen var synlig til stede i svenske gater og i valglokaler søndag hvor de spredte frykt og fotograferte velgere og stemmesedler. Var det flere som følte et lite stikk av skam over å være svensk? Sett utenfra har ikke uventet Sverigedemokraternas ideologiske ryggsekk og framvekst satt et internasjonalt søkelys på Sverige, et land den britiske avisen The Guardian framholder som en tidligere «modell for politisk stabilitet». Den æraen er over. Samme avis plasserer nå Sverige i den samme lite fordelaktige kategorien som rommer andre land hvor ytre høyre har klart å kappe land i det åpne politiske landskapet. Ved siden av Sverige teller The Guardian med Italia, Østerrike og Finland i denne gruppen. Og de teller med Norge. Kanskje ikke så rart at SDs partisekretær Richard Jomshos framholdt at «Frp har alltid vært et forbilde for oss»?

Det politiske kartet over Sverige vil måtte justeres i dagene og ukene som kommer. De to store tradisjonelle blokkene står helt jevnt mot hverandre. Statsminister Stefan Löfven behøvde ikke ta kravene fra de andre partilederne med Moderaterna-leder Ulf Kristersson i spissen til følge. Enn så lenge vil han nok holde fast i sitt standpunkt om å bli sittende til eventuelt en votering i Riksdagen krever noe annet. Socialdemokraterna gikk ikke tilbake så mye som ventet og er fortsatt største parti, så selv en frynsete regjering øyner muligheten til å bli sittende. Dagen derpå skiller det ett mandat mellom de rødgrønne partiene og Alliansen, og hvordan det ender kan avgjøres av så få som snaut 30.000 stemmer gitt i utlandet og på forhånd. Det eneste som synes å være klart er at ingen enkeltpartier og ingen av blokkene er villige til å inngå samtaler med SD-leder Jimmie Åkesson. Han og hans parti gjorde det svenske valget til en «rysare», men svenskene har som vi andre fortsatt et valg vi må gå til. Som Wiehe synger i «Valet: «Vakna upp/Fatta mod/Börja se dig omkring/Bli inte en av de/Som bara står där se’n/Och säger att jag visste ingenting.»

Mer fra: Debatt