Valgaffekten

Jeg ser at du er ensom. Men jeg kan ikke gå alle skrittene til valgurnene for deg.

Hjertet, ikke hjernen, styrer verden, hevdet den franske statsviteren Dominique Moisi for over et tiår siden, og siktet til alt flere statsledere som fattet utenrikspolitiske beslutninger basert på følelser – som håp, frykt og ydmykelse.

De siste årene er det blitt vanlig at også velgeres bevegelser mellom partier ses i lys av emosjoner. Før regnet man med at folk stort sett stemte rasjonelt og i tråd med sine egeninteresser – bønder stemte på Bondepartiet, de kristne på KrF, arbeiderklassen på Arbeiderpartiet og alle de rike på Høyre. Nå snakkes det mer om at store velgergrupper fra alle samfunnssjikt går til stemmeurnene med sinne, frustrasjon og barnlig opprørstrang som fremste drivkraft.

«Som et barn som nekter å spise spinaten sin bare fordi moren sier at det er sunt, vil tilhengerne av Trump, Brexit eller Baudet vise fingeren til bedreviternes politikk», skrev historiker Ian Buruma for et par uker siden, i lys av den raske suksessen til det nye høyrepopulistiske partiet Forum voor Democratie (FvD) i Nederland, ledet av karismatiske Thierry Baudet. Og når folk stemmer på partier fordi de er forbanna, kan det vel så ofte være at de stemmer mot sine egne interesser som for.

Ikke minst blir dette ofte trukket fram når høyrepopulisme diskuteres, nå spesielt i forkant av Europaparlamentsvalget i mai. «Den viktigste saken som opptar de fleste europeere, er forholdet deres til «systemet». Nesten tre fjerdedeler av EUs borgere føler at det politiske systemet er ødelagt, enten på nasjonalt nivå, EU-nivå eller begge deler. Hvordan individuelle velgere forholder seg til denne saken, er nøkkelen til å forstå hvem de kommer til å stemme på», skrev statsviteren Mark Leonard i en artikkel nylig.

Apropos nøkkel – nøkkelordet i sitatet er «føler». Om det politiske systemet er ødelagt eller ikke (altså fakta), er underordnet – poenget er hva folk føler.

En ofte oversett kilde til raseriet, frustrasjonen og opprøret, er ensomhet. Der det er nokså stuereint å ikle seg gul vest og sette fyr på noen gummidekk fordi man er forbanna, er det mer tabubelagt å oppgi ensomhet som beveggrunn for at man bedriver trolling på heltid. Ensomhet regnes som et privat anliggende, et tegn på svakhet, og det kan være stigmatiserende å stå fram som Viggo venneløs.

Noe som er pussig, tatt i betraktning hvor utbredt det er. «Den ufrivillige ensomhet er en epidemi, som sprer seg og gjør oss syke», het det i en Weekendavisen-artikkel i midten av april. Den siterer blant annet en Wall Street Journal-artikkel fra desember med overskriften «The Loneliest Generation», som viser at babyboomerne i USA vil være den mest ensomme generasjonen i landets historie.

Begge artiklene viser til nyere forskning som påpeker hvordan ensomhet er kilde til en rekke folkesykdommer, tilsvarende det å være overvektig eller en storrøyker. Å være ensom øker risikoen for hjerteinfarkt, slag, depresjon og tidlig død. En tredjedel av britene spiser alle sine måltider alene, fortalte The Guardian i forrige uke. Da blir det gjerne mye usunn ferdigmat foran tv-en.

Dette er blant årsakene til at Storbritannia i fjor fikk en ensomhetsminister. Ni millioner briter sier at ensomhet er et stort problem for dem, og halvparten av dem er pensjonister, ifølge Weekendavisen – mange kan gå en måned uten å snakke med noen. Hos telefontjenesten Silverline sitter 50 mennesker og tar imot samtaler fra hvem som helst. Poenget? Noen å snakke med – om en TV-serie, vaktmesterens siste sidesprang, nye gardiner som burde vært kjøpt.

Så ensomhet burde stå høyere på dagsorden, men ikke bare av helsegrunner. Ensomhetsminister-initiativet kom i stand etter drapet på parlamentarikeren Jo Cox, som ble skutt av en høyreekstremist. Hun hadde ensomhetsbekjempelse øverst på dagsorden.

Mye tyder på at «epidemien» har konsekvenser for demokratiet. I hvert fall om vi skal lytte til den tyske parlamentarikeren Marcus Weinberg, som tror mange av dem som sprer netthat og driver med trolling er ensomme mennesker. Ved å provosere, får de respons og en følelse av å bli sett. En psykologisk studie fra Princeton viser også at mennesker som er sosialt isolert, i større grad omfavner konspirasjonsteorier.

Nå er det ingen automatikk i at ensomme folk er klimafornektere eller rasister (rekkefølgen kan jo være omvendt – konspiratorikere blir lett dumpa), men mennesker som ikke omgås andre mennesker regelmessig, kan slite med å takle sosiale koder og vedlikeholde evnen til empati. Hvis man ingenting har å tape, er det også lettere å ta valg som ikke koster noe.

Den britiske ensomhetsministeren la fram et program på 80 sider, som inneholdt forslag om alt fra at postmenn skal ta spesielt hensyn til ensomme mennesker til nye tiltak på arbeidsplasser og eldrehjem (matlagingskurs er ikke noe å kimse av).

Men skal man gå fundamentalt til verks, bør man se på hvordan så mange tradisjonelle fellesskap i Europa er blitt ofret på individualismens alter – familier, fagforeninger og lokale arbeidsplasser. I hine hårde dager var dette lokale fellesskapsarenaer som gikk opp i en høyere enhet. Nå er de mange steder erstattet av … ingenting. Eller et Amazon-lager.

Det høres utrolig enkelt og komplisert ut på samme tid: Vil man demme opp for høyrepopulismens vekst, start med å bekjempe ensomhetsepidemien.