Utvikling mer enn avkastning av investerte bistandskroner

Bistand er sjelden avgjørende for en langsiktig forbedring i store grupper av enkeltmenneskers liv. Om det er det vi ønsker med bistand, bør vi begynne å diskutere utviklingsprosesser, og ikke bare indikatorer for kortsiktig målbare resultater av inv

Bistand gis vanligvis med en rekke ulike motiver. I tillegg til at man kan ha en masse egennyttige motiver med bistanden (det kan for eksempel være økonomiske motiver eller å opprettholde en bestemt politisk orden), så har bistand ofte to uttalte mål. For det første forsøker man å oppnå en rekke konkrete, målbare forbedringer i sentrale sfærer av folks liv, for eksempel bedre mødrehelse, økt andel barn i skolen, bedre tilgang til rent vann og forbedret tilgang til mat. Om det er målet, kan det oppnås i en begrenset periode dersom man kanaliserer bistand gjennom gode institusjoner og klarer å unngå eller omgå de dårlige. Problemet er – som vi alle vet – at bistand også kan skape perverse insentivstrukturer og dermed dårligere institusjoner, og at pengene dermed på lang sikt kan bidra til at mindre, ikke mer blir oppnådd.

For det andre forsøker man å bidra til utvikling. Det er langt mer komplekst. «Utvikling» er ikke en størrelse som avkastning på investerte bistandskroner kan måles i. Det er langt mer enn å øke opptak av nye vaksiner eller redusere antall analfabeter, selv om utvikling på lang sikt er mye viktigere for å oppnå slike målsetninger enn direkte bistandsintervensjoner Utvikling er en historisk prosess som dreier seg om fremveksten av sterke og inkluderende, institusjoner som kanaliserer ressurser og setter regler for bruk og fordeling av dem. En utviklingsprosess er avhengig av å etablere en legitim autoritetsstruktur – det har historisk vanligvis vært en stat – med eliter som ser det i sin interesse å gi brede grupper og lag av befolkningen muligheter til å forbedre sine livsvilkår, og hvor det ligger en motivasjon til å videreføre dette prosjektet i felleskap..

Det er ikke lett. Slike institusjoner kan ikke kjøpes, og kan ikke erstattes av utenforstående aktører. De må springe ut fra befolkningen som skal betrakte dem som legitime, og er de i for stor grad understøttet av eksterne aktører kan dette undergrave legitimiteten. Det betyr ikke at de vokser frem i et vakuum: de er på ingen måte uavhengige av internasjonale prosesser, institusjoner og statsmakter, men er i liten grad påvirket av konkrete, målbare bistandsprosjekter, og om de er det er det ikke nødvendigvis i den retningen man har ønsket.

Spørsmålet er om og hvordan bistand kan påvirke slike prosesser. Bistand er sjelden avgjørende men kan være et virkemiddel på to måter. For det første kan bistand bidra til å styrke politiske prosjekter som er egnet til å bygge opp utviklingsorienterte institusjoner på lang sikt, om de er drevet av grupper som har makt, kritiserer makten og/eller kan få makt i fremtiden. En slik støtte kan komme i form av bistand, men også investeringer. For å ha effekt må en slik støtte være betydelig, fleksibel og ta risiko, og man må konstant evaluere retningen på prosjektene og sin egen rolle i dem som bistandsgiver. Det som har vært riktig på ett tidspunkt er ikke nødvendigvis riktig på et annet.

For det andre kan den brukes for å minske internasjonale hindre for politiske prosjekter som kan lede mot utviklingsorienterte institusjoner. Dette kan være hindre som ligger i internasjonale finansinstitusjoner, handelsinstitusjoner eller sikkerhetsstrategier- og institusjoner. Det finnes nok av potensielt utviklingsfremmende politiske prosesser som er blitt hindret av internasjonale aktører, via alt fra kupp til kondisjonalitetskrav. Går man denne veien må man tåle å både la det gå på bekostning av egne interesser og stormakts allianser.

Uansett er det politiske risikoprosjekter å støtte utviklingsprosesser. Den beste veien er ikke alltid den raskeste eller mest friksjonsfrie eller risikofrie. Å skape utvikling krever at man satser. Alternativt kan man fortsette å finansiere forbedringer på enkeltindikatorer. Det er mange tilfeller både viktig, riktig og en moralsk forpliktelse, men det er en jobb man sannsynligvis vil måtte fortsette med svært lenge.

Benedicte Bull, Førsteamanuensis, Senter for Utvikling og Miljø (SUM), Universitetet i Oslo.

* Dette innlegget ble opprinnelig presentert på Redd Barnas seminar Kort og God 30.1.2014.