FNs synteserapport om klima som ble framlagt i november 2014 slår ettertrykkelig fast at utviklingen peker mot en meget farlig global oppvarming hvis ikke klimagassutslippene raskt reduseres. Konsekvensene vil merkes verden over i form økende forekomst av ekstremvær med store mengder nedbør og flom i noen områder og tørke i andre. Havet fortsetter å stige og kan stå opp mot en meter høyere i år 2100. Konsekvensen blir oversvømmelse av lavtliggende øyer og kystnære områder og mange ti-talls millioner klimaflyktninger. Vi kan i mange områder forvente mer sykdom og sult på grunn av at rent vann blir mangelvare og matproduksjonen vanskeligere.
FNs klimasjef, Christiana Figueres, har i mange år ment at en temperaturstigning på mer enn 1,5 grad ikke bør aksepteres: «If we are not headed to 1.5 C we are in big, big trouble» (The Guardian, 1. Juni 2011). Verdensbanken viser i en fersk rapport at historiske utslipp alt nå har låst oss til en oppvarming på dette nivået. Banken tegner et meget uhyggelig bilde av konsekvensene hvis dagens utvikling mot 3 - 4 graders oppvarming ikke blir stoppet. Bankens direktør, Jim Yong Kim, skriver: «Det er mitt håp at denne rapporten skremmer oss til handling».
Det er overraskende at ikke flere som kjenner fakta omkring klimasituasjonen, forstår at forhandlingene i FN-regi, slik de til nå har vært organisert, ikke vil føre til målet. Etter 20 år med forhandlinger, øker utslippene fortsatt med to-tre prosent årlig i en tid da nedgang på over fem prosent hvert år er nødvendig for å nå aksepterte klimamål. Sjansen synes nærmest mikroskopisk for at forhandlinger med fokus på langsiktige og uforpliktende utslippsmål, nå vil gi et nødvendig resultat. Ved klimaforhandlingene i Lima i november ble det ikke oppnådd enighet om stort annet enn at alle land, før møtet i Paris høsten 2015, skal legge fram sine klimamålsetninger. Paris-avtalen vil trolig ikke bli juridisk bindende og skal i beste fall skal gjelde fra 2020.
Det haster derfor med å få på plass en ny strategi som med større sannsynlighet gir resultater som monner. FNs klimapanel har vist at mindre enn 270 milliarder tonn (Gt) karbon kan slippes ut i atmosfæren om vi fortsatt skal kunne ha en rimelig sjanse for å unngå de svært alvorlige skadene som en global oppvarming på mer enn to grader vil føre til. Fossilindustrien planlegger likevel å utvinne om lag fire-fem ganger så mye som svarende til dette såkalte «karbonbudsjettet» for togradersmålet.
Derfor, uten en sterk politisk styring av oljeindustrien er det svært tvilsomt om uakseptable klimaskader kan unngås. En logisk konsekvens blir å innføres begrensninger i oljeselskapenes rett til utvinning. Det eneste forsvarlige vil være at det internasjonale samfunnet beslutter at global produksjon av fossile brennstoff maksimalt kan svare til karbonbudsjettet for togradersmålet, en mengde som med dagens utvikling vil være oppbrukt på rundt 20 år. Så lenge selskapene fritt kan produsere så mye kull, olje og gass som de ønsker, er det lite som tyder på at de vil redusere sin produksjon før atskillig mer en karbonbudsjettet for en forsvarlig klimautvikling er oppbrukt. Det er betegnende at også vårt eget selskap, Statoil, i sine framskrivninger «Energy Perspectives 2014», antar en global produksjon svarende til 3 - 4 graders global oppvarming uten å beskrive konsekvensene av et slikt scenario.
Fokus i klimaforhandlingene bør derfor endres fra frivillige utslippsmål til politiske krav om nødvendige produksjonsbegrensninger. Forhandlingene bør ha som siktemål å fastsette hvor mye av det totale karbonbudsjettet hvert enkelte selskap og land kan produsere. En global kvoteordning for maksimal produksjon kan gi grunnlag for et «cap and trade» system for omsetning av produksjonskvoter til erstatning dagens mislykkede «cap and trade» systemer for utslippskvoter. Den kjente kommentatoren i The Guardian, George Monbiot, har også pekt på behovet for en slik strategi: «Den åpenbare løsningen, ja, den eneste virkelige og varige løsningen, er å bestemme at det meste av de fossile reservene må bli værende i bakken».
Vi trenger en nullvisjon for klimagassutslipp. Bård Lahn, tidligere leder av Natur og ungdom og klimarådgiver i Naturvernforbundet, foreslo nylig dette i en artikkel i nett-tidsskriftet Energi og Klima: «Klimaendringene har trolig allerede farlige og uoverskuelige effekter, og vi bør derfor så langt som mulig unngå enhver videre temperaturstigning».
Det kan virke som våre ledende politikere også mener dette. Erna sa det slik i sin trontale: «2015 blir et viktig år for klimaet .. det haster med å komme i gang.. Vi må omstille oss, og tilpasse oss det jordkloden tåler av karbonutslipp .. Den største trusselen for den norske samfunnsmodellen er .. at vi ikke klarer å omstille i tide.»
Jonas Gahre Støre uttrykte seg slik da han ble valgt til leder på det ekstraordinære landsmøte i Arbeiderpartiet 14. juni 2014: «Vi er den første generasjonen som til fulle ser og erfarer virkningene av klimaendringene. Kanskje er vi den siste generasjonen som kan gjøre noe med det...Veksten skal ikke få ødelegge klimaet....Klima kan ikke forstås som en sak, klima er en ramme rundt alle saker....Bli med! Bli med på å bygge nullutslippssamfunnet Norge...Vi har omstillingsevne og penger på bok.»
Tiden er overmoden for å omsette disse visjonene i praksis. Det er en politisk oppgave å sørge for at oljeselskapene ikke fortsetter sin produksjon på et nivå som vi vet vil ødelegge kloden.