Utsettelsesministeriet Norge

Det blir planlagt, snakket om, men ikke gjort.

Nils Kjær er ikke kjent som den store demokraten i norsk litteraturhistorie. Men også Kjær hadde sine gullkorn på lager, slik som i komedien «Det lykkelige valg» hvor hovedpersonen, stortingsrepresentant Celius, syns at «på Stortinget er det godt å sitte». Et annet av fyndordene hans herfra er følgende: «Det ideelle i deres liv er dette at de ikke venter å oppleve resultater av noen av sine anstrengelser.» Kan det ha noe å si om dagens norske politikere?

Tønsberg er en by som de fleste andre småbyer. I 1957 sto Kanalbrua ferdig, brua som bandt Tønsberg sammen med Nøtterøy. Men snart viste det seg at brua var for lav, og den slusa trafikken unødvendig gjennom Tønsberg sentrum. Derfor begynte man alt på 80-tallet å forberede en ny og bedre fastlandsforbindelse.

Jeg har ikke tall på hvor mange brualternativer, traseer og tunneler som har blitt foreslått. Utallige komiteer har vært nedsatt, planleggingskomiteer, byggekomiteer osv. Arbeidsgrupper har vært i sving, man har skrevet temarapporter, konsulenter har blitt trukket inn, det har vært konsekvensanalyser, saken har vært ute på høring, det er arrangert møter, to sett med rådmenn har kommet med sine innstillinger, saken har vært oppe i kommunestyremøter, blitt utsatt der, den har vært oppe i fylkesstyret, nye forslag har kommet, nye høringer, nye innstillinger. Og nye utsettelser. Millionene har rent som småpotetene i sorteringsmaskinen, og prisen økt år for år. Et prosjekt som for 30–40 år ville kosta 200 millioner, er nå stipulert til mellom 3,8 og 5,8 milliarder.

Saken er nok en gang utsatt, ikke et spadetak er tatt, ikke engang planlagt, og det virker lite sannsynlig at brua eller tunnelen skal stå klar de første ti åra.

Hver dag går det cirka 30 fly hver vei fra Oslo til Bergen, Trondheim og Stavanger, fly spyr ut CO2 i tonnevis. Fra Oslo sentrum til Bergen sentrum tar hele flyturen fire timer og derover. Hadde politikerne i stedet satsa på lyntog på de tre rutene, da kunne en brukt fornybar vannkraft, CO2-utslippene ville bli redusert til null, og turen fra sentrum til sentrum ville tatt ca. 2,5 t til Bergen. Konsulenter har kommet med rapporter om at en investering i hurtigtog vil være regningssvarende, saken har vært oppe på Tinget, men ingenting har skjedd. En dag vil med sikkerhet toglinjene og høyhastighetstogene være der, bare at da vil det ha kosta astronomisk mye mer enn om en hadde foretatt investeringene 30 eller 20 år tidligere.

Det samme kan sies om motorveier på samme strekninger. Bilen er kommet for å bli, sjøl om mange miljøpolitikere syns at bilen syndig. Snart vil det komme biler som kan kjøre 800/1000 km på elkraft, de vil kunne lades på ett minutt og vil ha mye billigere batterier enn de nåværende. Alt i 1975 vedtok Stortinget å bygge ny stamvei fra Oslo til Bergen. Da ville kostnadene kanskje vært rundt 100 millioner. Nylig så jeg en kalkyle på ny E 134 fra Oslo til Bergen, den lød på 30 milliarder.

For oss vanlige borgere i dette landet, er dette spørsmålet opportunt. Jeg jobba sjøl 20 år i Posten, det var vår oppgave å få brakt brev og pakker fram til alle som bor i dette grisgrendte, langstrakte landet. Men noe som gjorde – og gjør – denne jobben vanskelig, er at det er cirka 160.000 personer som ikke har en vanlig postadresse, kun det som kalles en matrikkeladresse. Det vil si at postadressen deres er et navn, foruten et firesifra postnummer og et stedsnavn, men de har ikke en gateadresse. Dette kommer av at verken de kommunale eller statlige myndighetene har formådd å sette navn på veien der folk bor. Det er blitt planlagt, snakka om, men ikke gjort. Dette er for øvrig ikke bare et problem for Posten, men også når yrkessjåfører og andre skal finne fram til matrikkeladressaten ved hjelp av GPS. Det går ikke, for uten postadresse eksisterer du ikke på kartet.

Nils Kjær hadde altså rett. Norske politikere ser det ikke som sin oppgave å gjøre noe, det er så mye triveligere å sitte i komiteer, gi seg sjøl større privilegier og ikke minst utsette ting. Landet ledes av et utsettelsesministerium.

Det går an å få noe gjort. Mange stater slik som Kina, Emiratene, Tyrkia, Qatar, Bahrain har hatt stor økonomisk framgang, og ting blir gjort, levestandarden øker. Riktignok er dette imponerende, men det er et stort men, for dette er diktaturer, styrt av en sterk mann. Det meste av arbeidet i Dubai utføres av underbetalte pakistanske og indiske fremmedarbeidere. De har ikke tillatelse til å organisere seg, de som prøver på det blir kippa ut av landet. Trygder og rettigheter fins ikke. Heller ikke frie partier. Ytringsfrihet er bare et fremmedord, i Xi Jinpings hode er demokrati noe svineri. De som prøver å si noe kritisk blir sperra inne eller det som verre er. Det fins kjempestore omskoleringsleire hvor muslimske uighurer blir ydmyka, indoktrinert og drept.

Så alternativet er ikke «den sterke mann» eller diktatur, alternativet er å fornye demokratiet. Demokratiet er det eneste som kan redde oss.

For at det norske demokratiet skal overleve, må det politiske systemet levere varene, ikke bare være opptatt av sine egne privilegier. De må gjøre det folket forventer de skal gjøre: prioritere fellesskapet framfor individuell rikdom, øke bevilgningene til eldreomsorg, bedre helsevesenet, få modernisert vei og togforbindelse slik at det i det minste kan komme opp på nivå med andre land i Europa, intensivere forskning, bruke tid og penger på å få arbeidsledig ungdom ut i arbeid, få et nytt og annerledes Nav ...

Pengene finnes, vi har 8.500 milliarder i Oljefondet, men det meste kan finansieres gjennom å det å omfordele ressursene i landet.

Men det aller viktigste er å fornye det representative demokratiet. Vi er kommet i en situasjon hvor griskhet og handlingsvegring rår i det politiske systemet. De som etter teorien skal representere oss, de representerer ikke lenger annet enn sin egen karriere, samt sin egen griskhet.

Vi må få en ny form for representativt styre, hvor politikere som grafser i statskassa, eller som ikke evner å ta en beslutning, kan kastes. Og hvor folkestyret er det som ordet tilsier, et styre av folket. Dette kan gjøres på flere måter. En metode å få til dette på er å avholde nasjonale eller kommunale avstemninger gjennom internett. Disse avgjørelsen må være bare bindende, slik at ikke det som skjedde i folkeavstemninga i Finnmark blir gjentatt. Folket, ikke politikerne, må ha den øverste makta.