Utøya og Kings Bay

Et stormløp fra opposisjonspartiene mot Stoltenberg kan slå tilbake på dem selv.

Er 22. juli-kommisjonens kritiske rapport det som skulle til for å senke regjeringsskuta ved valget om ett år? Det er all grunn til å stille det spørsmålet. Rapporten har slått store sprekker i Aps historiske varemerke om at Ap er det beste partiet til å styre landet. Aldri har noen tidligere tvilt på at beredskapen var i trygge hender når det NATO-lojale og forsvarsopptatte Ap styrte. Navn som Jens Chr. Hauge, Hallvard Lange og Håkon Lie symboliserer bærebjelkene i etterkrigstidens beredskap.

Det mange spør seg om nå er hvordan et parti med en slik solid historie kunne svikte sitt ansvar så totalt for den delen av beredskapen som består i å ha et solid forsvar mot et terrorangrep. Jeg tror svaret er at bevisstheten om et angrep på Norge ble svekket i alle partier da den kalde krigen var over og hovedfienden forsvant. Det var ikke lett å se nye fiender. Det ga ikke politisk uttelling å jobbe for høy beredskap i fredstid. Jeg er overbevist om at politiberedskapen mot terror ikke hadde vært noe bedre om statsministeren 22. juli het Solberg og ikke Stoltenberg.

Siden det var regjeringen Stoltenberg og ikke regjeringen Solberg som hadde vakt 22. juli, er det Stoltenbergs regjering som har det politiske ansvaret og som må ta de politiske konsekvensene og eventuelt velgernes straff ved valget. Så langt har velgerne nølt med å gå løs på Jens. Riktig nok viser gjennomsnittet av meningsmålingene for august at Ap ligger under 30 prosent (29,8). Høyre er størst med 31,7 prosent. Aldri har det norske landskapet vært blåere enn i dag.

Men meningsmålingene har i flere måneder avslørt at de rødgrønne lekker. Det er derfor vanskelig å koble Aps nedtur direkte til kommisjonens rapport. Sannsynligvis har Erna Solberg og Høyre fått noen ekstra stemmer etter kommisjonens kritikk, men hittil har ikke Aps mer trofaste velgere forlatt partiet. Det kan endre seg. Og det kan endre seg i flere retninger.

Hvis Stortingets behandling av statsministerens redegjørelse og den kommende stortingsmelding ender med bred enighet om de foreslåtte beredskapstiltakene, og ikke blir en politisk jakt på syndebukker, vil saken få mindre betydning i valgkampen og for velgerne på valgdagen. Det ville være det beste for landet, for befolkningen, for politikkens anseelse og for de politiske partiene. Hvem som vil vinne på det av opposisjonen eller regjeringspartiene, er ikke godt å si.

Stortinget må selvfølgelig ta sin hovedoppgave som regjeringens og forvaltningens vaktbikkje med det største alvor. Men det kan tinget gjøre uten politisk spill og skrål, rasling med mistillitsvåpenet og trusler om riksrett mot den avgåtte justisministeren. Går opposisjonen for langt i kritikken av Jens Stoltenberg kan det utløse en Kings Bay-effekt. Det borgerlige stormløpet mot regjeringen Gerhardsen i 1963 etter gruveulykken i Kings Bay på Svalbard, der 21 arbeidere mistet livet, førte som kjent til at Ap det året gjorde sitt beste lokalvalg i historien.

Velgerne den gangen reagerte kraftig på at noen i pressen og i den borgerlige leir antydet at statsminister Einar Gerhardsen var skyld i at gruvearbeideres liv hadde gått tapt. Det samme kan skje hvis noen våger å påstå at statsminister Jens Stoltenberg er medskyldig i massemordene på hans partiungdom. Parallellen mellom Kings Bay i 1963 og 22. juli 2011 er slående, selv om situasjonen i Stortinget var annerledes. Regjeringen Gerhardsen var i mindretall og den ble felt da SF (SV) gikk sammen med de borgerlige partiene og stemte for mistillit. Regjeringen Stoltenberg har flertall i Stortinget og kan derfor ikke felles på et mistillitsforslag.

For øvrig er det mye som er likt. Den borgerlige opposisjonen hadde i 1963 samlet seg om et felles mål om å overta regjeringsmakten. Det samme har dagens opposisjon. En granskningsrapport (Tønseth-rapporten) ga regjeringen Gerhardsen ansvaret for manglende sikringstiltak i gruven. Gjørv-kommisjonen plasserer det politiske ansvaret for svikten i beredskapen 22. juli hos regjeringen. Industriminister Kjell Holler gikk av frivillig i 1963. Justisminister Knut Storberget gikk av frivillig i november i fjor. Statsminister Einar Gerhardsen ville ikke gå av på Tønseth-rapporten. Jens Stoltenberg vil ikke gå av på Gjørv-kommisjonens rapport.

Jeg hørte Stoltenberg i Stortinget tirsdag og Gerhardsens innlegg under Kings Bay-debatten. Gerhardsen sa: «Jeg har i stille stunder vært inne på tanken om å gå fra det hele. Men jeg vet jo godt at det ikke er noen løsning. Jeg kan det ikke av hensyn til meg selv, ikke av hensyn til mine nåværende og tidligere regjeringskolleger, ikke av hensyn til mitt parti og den arbeiderbevegelse jeg har tilhørt hele mitt voksne liv».

Det er påfallende hvor likt Gerhardsen og Stoltenberg har tenkt om hvordan man bør møte dramatiske situasjoner.