Utenrikstjenestenes dilemma

Valget mellom næringsliv og utvikling dominerer bistandsdebatten. Det er like viktig å diskutere utenrikstjenestens ulike roller. Dilemmaet er tydelig i Burma.

Audun Aagre er Fungerende daglig leder i Den norske Burmakomité

UD lanserte nylig NUPI-rapporten "Norske interesser – sett fra utenriksstasjonene". Rapporten viser at utenrikstjenesten er mer opptatt av næringsliv enn fred og forsoning. Det er litt som å sparke inn åpne dører. Selvsagt er internasjonale investeringer positivt dersom man går inn med en ansvarlighet og en god etisk standard. Selvsagt spiller næringslivet, lokalt og internasjonalt, en viktigere rolle enn bistand i land med rike naturressurser, god fordelingspolitikk og lite korrupsjon. Og selvsagt er utenrikstjenesten mer opptatt av næring enn bistand. Bistanden er jo outsourcet. Rapporten illustrerer allikevel noen viktige dilemmaer i skjæringspunktet mellom bistand og næring. I Burma ser vi at næringsliv og bistand bidrar positivt på hver sin måte. Det er parallelle prosesser. Hva som til enhver tid fungerer best avhenger av konteksten. Spørsmålet er om utenrikstjenestens næringsfokus har gått på bekostning noe annet. Utenrikstjenestens dilemma er tydelig i engasjementet i Burma.

Kappløp

Burma har i løpet av tre år gått fra å være et ikke-land til et fokuspunkt for norsk politikk og næringsliv. Stikkord er gass, olje, vannkraft, billig arbeidskraft og 60 millioner potensielle kunder, kombinert med burmesiske myndigheters ønske om å balansere kinesisk innflytelse. Norske myndigheter jobber iherdig med å gi norsk næringsliv innpass i Burma. Samtidig er Norge sentrale i arbeidet for fred og forsoning, med et tett samarbeid med burmesiske myndigheter og norske bistandsorganisasjoner. Sett fra Norge kan dette virke uproblematisk. Vi liker jo å tro på våre egne motiver. Sett fra Burma er bildet mer nyansert. Er Norge egentlig involvert i fred- og demokratiprosessen for å kunne gi halvstatlige norske selskaper innpass? Burmesere har i femti år levd under et diktatur som har utnyttet landets ressurser på det groveste, uten vilje til å dele verdiene med sitt eget folk. Det er et av verdens mest korrupte land, hvor man vanligvis betaler for å komme i posisjon. Det er helt forståelig at burmesere stiller spørsmål ved Norges to roller. Norske myndigheter har heller ikke forsøkt å legge skjul på sine motiver. Under statsministerens middag på Akershus festning for et par uker siden var president Thein Sein flankert av Statoil og Telenor. UDs delegasjoner i Burma har vært fulgt av norsk næringsliv. Norge skal bygge kompetanse hos et burmesisk teletilsyn og oljedirektorat, som igjen vil være involvert i behandlingen av konsesjonssøknader fra Statoil og Telenor. For all del: Det er en kompetanse det er et akutt behov for. Allikevel hadde det vært mer fornuftig å gjøre det i samarbeid med andre land. En mistanke om rolleblanding er ingen tjent med, og aller minst næringslivet selv.

Kapitalisme og demokrati

Tanken om næringsutvikling som demokratiserende er på ingen måte ny. Ideen er at næringslivet, lokalt og internasjonalt, bidrar til vekst og høyere levestandard, som gir en sterkere middelklasse, som på et eller annet tidspunkt vil skape en sterk pressgruppe for demokratiske endringer. Slikt sett går norske investeringer hånd i hånd med støtte til demokrati og menneskerettigheter (selv om Kina har vist at det er fullt mulig å kombinere kapitalisme med et totalitært styre). Dette legitimerer utenrikstjenestenes næringsfokus i utviklingsland. Kinesiske selskaper står for i dag for nesten halvparten av de utenlandske investeringene i Burma, og det er viktig å sette en etisk standard. Norsk næringsliv kan bidra til positive endringer. Det er interessant å diskutere hvordan UDs næringsfokus innvirker på UDs innsats innen fred og forsoning. Hva hvis norske selskaper investerer milliarder av kroner i plattformer offshore, mobil infrastruktur, demninger og fabrikker i Burma? På hvilken måte har norske myndigheter som eiere et ansvar for å beskytte disse investeringene når det var utenrikstjenesten som hjalp dem inn? Og hva slags ansvar har man som statlig deleier i de samme selskapene? Det er ikke utenkelig at vi får et tilbakeslag i reformprosessen, at valget i 2015 preges av valgfusk eller myndighetene nekter å gi fra seg makten hvis de taper valget. Vil utenrikstjenesten kritisere burmesiske myndigheter dersom det setter norske næringsinteresser i fare?

Statoil eller Norad

Det er på ingen måte mystisk at utenrikstjenesten bruker mer tid på næring enn bistand (og at ordet "Statoil" brukes fem ganger oftere enn "Norad" i innberetningene). Bistanden er outsourcet til bistandsorganisasjoner som i hovedsak rapporterer til Oslo. I næringslivets outsourcer man som kjent det som ikke er kjernevirksomhet. UD må balansere et redusert fokus på fred og forsoning, med at det er en sentral del av utenrikspolitikken i enkelte land. Det kan ikke være lett. I gastronomien blir du det du spiser. I diplomatiet farges man av de man snakker med. I demokratiseringsprosesser har utenrikstjenesten en viktig rolle i å stimulere til toppstyrte endringer, ved å snakke med toppledere i politikk og næringsliv. I et demokratisk perspektiv må toppstyrte endringer balanseres med endringer nedenfra. Dette er et arbeid UD overlater til sånne som oss. En arbeidsdeling er hensiktsmessig og fornuftig, men det er et tankekors hvis utenrikstjenestens reduserte fokus på bistand og utvikling fører til at utenrikstjenestens ansatte konkluderer med at utviklingsstøtte og bistand er lite viktig. At utenrikstjenesten ikke bruker mye tid på fred og forsoning gjør det ikke mindre viktig av den grunn.