Uten målstyring lammes landet

Eg ga eit løfte i går om å vere høgremann i ein time, og slå om til riksmål. Det gjer eg no, og om det ikkje blir klingande riksmål, vert det i det minste ei meir danna språkdrakt enn den eg bruker mest. Eg nytter høvet til å avsløre kva høgrefolk eigentleg tenker om offentleg sektor.

I skoletiden klarte jeg å holde pusten en tre-fire minutter under vann i skoletiden, så dette lille dypdykket i konservativ tenking bør være innenfor rekkevidde, selv om også lungekapasiteten gjennomgår en viss forringelse over femti år. Jeg merker dog at den mentale forringelse får spranget over til høyresiden til å fortone seg som et forholdsvis lite steg.

For å bruke denne timen i det dannede selskap på best mulig måte, må jeg velge et lite tema som kan supplere det lille midt på dagen - inntaket av portvin og vellagret ost fra sommerens dannelsesreise i sør-Frankrike. Noen velger seg april, jeg velger meg offentlig sektor. Der er det mye rart.

For det første: hvem er disse forhutlete sjelene som trekkes til de trygge havnene i offentlig sektor? Ut fra det jeg selv har erfart, er det langt fra de mest ressurssterke og dannede. Det er tydelig at å bidra i den reelle verdiskapning som vi har i privat sektor, er utenfor både evne og ambisjonsnivå til den jevne offentlig ansatte. De er ikke interessert i å skape verdier, men er tilfredse med å skape seg små grøderike oaser, der de nyter godt av skatteinntektene som vi andre har bidratt med til felleskassen.

På sine små kontorer har de forskanset seg bak skrivebordene sine, og skjermet seg for ethvert krav om innsats. Der vil de helst fordrive dagene med beina høyt, og den eneste gangen pulskurven får et avvik fra hvilepulsen er når de tror sjefen er på vei, og de må kaste ned beina og logge på datamaskinen sin slik at det faktisk ser ut som de gjør noe.

Skolen er kanskje den verste oppsamlingsplassen for denne type snyltende individer. Å komme sent og gå tidlig er ikke nok for lærerne. I tillegg må de ha fri i syv uker om sommeren og det som er av feriedager og helligdager i det som er av jordens religioner. Prisen for det flerkulturelle samfunn er overimport av dager der det er legitimt å la humla suse. I tillegg til all verdens rare skikker og hvitløkslukt i oppgangene. Men det er noe helt annet.

Noe mindre ambisiøst enn lærerstanden er det ikke mulig å finne innenfor arten Homo Sapiens. Med lærerutdannelser fra syttitallet tviholder de på Status Quo og motsetter seg enhver endring. Kompetanseheving og utvikling skyr de som fanden på flatmark, og uansett hva slags reformer vi prøver å løfte dem med, biter de tennene fast i linoleumen. De kaller seg «kunnskapsarbeidere», men de arbeider mest av alt for å tviholde på kunnskapen de hadde i 1985.

Takk og lov at vi med New Public Management fikk et regime sterkt nok til å bøye disse stivnakkene i kordfløyelsjakker og fotformsko. Jeg vet at jeg snakker på vegne av mange av mine mer tilbakeholdne meningsfeller når jeg sier at uten målstyring hadde de fleste elever gått ut av skolen med troen på at kongen av Norge fremdeles hett Haakon.

Målstyring har virkelig vært frelsen for offentlig sektor, og vi har endelig fått et strengt og kompetent ledersjikt som kan levere der de på gulvet bare krafser til seg for egen vinning. Vi vet så inderlig godt at offentlig ansatte knapt gjør det de får beskjed om, så da er det avgjørende at vi sier tydelig og klart hva de skal gjøre, og hva som skjer om de ikke gjør det. Uten skikkelige mål og målinger, vet vi at fredagstacoen vil begynne på tirsdag, etter å ha sluttet mandag kveld.

Vi har hatt for vane å bruke ledere som selv har erfaring fra det feltet de skal lede. Endelig har noen innsett at om du jobber for lenge innenfor en profesjon, til mer blir ditt sinnelag besudlet av den blodsugerkulturen som der finner sted. Vi har endelig fått ledere som kan ta tøffe beslutninger, og skjære gjennom i et tåkete klima fullt av nostalgi og egeninteresse.

Lederen har blitt vår viktigste pådriver for utvikling. Lederen ser med åpent blikk hvor det butter imot, og kan både organisere styrkene og splitte dem der det trengs. Får vi en for stor opphoping av kritiske oppviglere i et hjørne av organismen, er det lederens fordømte plikt å blåse fandenskapet ut i åpent lende og få fritt skuddfelt.

Det største hinderet for en rasjonell og fremadrettet organisasjonsdrift er fagforeningene. De lever fett på penger fra medlemmene sine, som ikke skjønner noe av det bedraget som blir utført på deres vegne. Det verste de gjør er å forsvare kritikerne, unnasluntrerne, slappfiskene, snyltedyrene, kvinnene, de eldre arbeidstakerne og alle andre kategorier av det menneskelige spesimen som ikke evner eller vil gjøre en skikkelig jobb for samfunnet.

Jeg er virkelig pessimistisk på fremtidens vegne når jeg ser hvordan tilstanden er i offentlig sektor. Det eneste håpet er å stramme skrustikken og hindre mest mulig av bevegelsesfriheten til de mange hundre tusen som til nå har levd mer enn fett på offentlige penger. Med en stemme til Høyresiden unngår vi at denne epidemien får spre seg videre. Samfunnsorganismen er langt fra friskmeldt etter fire år, vi har fremdeles mye tillit- og handlingsrom som vi må utradere, om effektiviteten skal bli optimal. En stemme til venstresiden er en stemme til en solidaritet vi ikke har råd til. Det er bedre at noen får har både smør og pålegg på kanapeen enn at alle har et tynt lag med smør på rundstykket. I  den anledning er det meste strategisk riktige å stemme Høyre. Vi har ofte hørt at arbeidslivet har gjennomgått en forråelse. Vel, det er ikke rått nok. Fremdeles er det for mange i offentlig sektor som gjør for lite for for mye penger. Slik kan det ikke fortsette. En stemme til Høyre e

Eg ber om orsaking. Eg klarte berre eit kvarter som høgremann. Det var eit langt kvarter, sjølv om eg kjende meg moralsk overlegen og fylt av uendeleg visdom og innsikt den tida det varte. Eg treng fellesskapet meir enn fellesskapet treng ein høgremann til, og deler gjerne på det brødet eg har. Som so mange andre som vel å arbeide i og for fellesskapet.