Utdanningsvalg, karriereveiledning og skolenes potensial

Tiendeklassingenes valg av videregående er et valg med stor potensiell gevinst for både den enkelte og samfunnet når det går bra, og som koster både enkelteleven og samfunnet dyrt – når det går dårlig. Karriereveiledning og karrierelæring gjennom faget Utdanningsvalg løftes frem som virkemidler for å sikre tenåringene den støtten de trenger, og skolenes rådgivere har ofte ansvaret for disse programmene og tjenestene. Men hvem sitter til syvende og sist med ansvaret for at denne tjenesten skal være god?

Knut Arild Hareide uttalte i en sak på nrk.no Fredag 5. januar, at nå er det på tide å stille krav tilkompetanse hos de som skal undervise ungdommer i faget utdanningsvalg. I forlengelsen av dette uttalte Tristram Hooley, professor i Career Education ved Høgskolen i Innlandet og University of Derby, at Norge ikke har en sterk tradisjon for karriereveiledning, og at god karriereveiledning vil bidra til at elevene blir mer motiverte og i stand til å forstå hva som skal til for å oppnå målene sine. Karriereveiledning er med andre ord en viktig oppgave knyttet til Utdanningsvalg, og disse to må ses i sammenheng. 

Faget Utdanningsvalg skal gå over 110 timer gjennom hele ungdomsskolen, og formålet med faget er at eleven skal oppnå kompetanse i å treffe karrierevalg basert ønsker og forutsetninger. Målet med faget er med andre ord at elevene skal oppnå karrierelæring, i tillegg til å motta karriereveiledning. De skal lære om det som er relevant for ha et eierforhold til egen karriere, altså sin utvikling gjennom utdanning og arbeid, ja livet i seg selv – og en forståelse av at dette starter nå. Dette er et komplekst kunnskapsfelt, som innbefatter kunnskap om samfunn og arbeidsliv, og individuelle og kollektive forutsetninger for valg av, og trivsel i, arbeid og utdanning, om forskjellige typer veiledning og pedagogikk.

I en nylig NOU fra 2016, Norge i omstilling – karriereveiledning for individ og samfunn, pekte en norsk ekspertgruppe på nettopp dette problemet som både Hareide og Alida De Lange D'Agostino, leder i Elevorganisasjonen i Hordaland viser til, at denne timeressursen ofte ikke benyttes til det tiltenkte formålet, og at kompetansen hos de som skal undervise mange ganger ikke er helt på plass. Jeg vil tro dette er problemer som henger nøye sammen, ettersom en fagperson, som en lærer jo er, med god kompetanse innen Utdanningsvalg og karriereveiledning antageligvis ikke ville nedvurdere og bortprioritere dette faget. Skolens rådgivere, og lærere med rolle som rådgiver i tillegg, er med sin bakgrunn per i dag skolenes kunnskapsressurs innen faget Utdanningsvalg, i tillegg til at de gir veiledning i forhold til utdanning og yrke, altså karriereveiledning. Rådgiverne forteller ofte at de ikke er involvert i undervisningen i faget, men skal fungere som fagressurs for de lærerne som underviser i Utdanningsvalg – noe som av og til er vanskelig pga vanskelige samarbeidsforhold og lite støtte fra ledelsen. Det er altså noe mer på gang enn mangel på kompetanse, det handler også om hvordan skolene som helhetlige virksomheter prioriterer Utdanningsvalg og karriereveiledning. Ekspertgruppen konkluderte at et alternativ for å styrke norsk skoles bistand til tenåringer i overgangen til videregående skole, er at det opprettes en egen stilling i skolen med karriereveiledning og -læring som prioritert oppgave, og at det knyttes spesifikke kompetansekrav til denne stilingen, blant annet for å gi arbeid relatert til karriereveiledning større tyngde i organisasjonen. Det er gledelig å se at Hareide med sitt utsagn understreker ekspertgruppens anbefaling om å sikre kompetanse, og gir det den politiske pondus som trengs for å ta saken et skritt videre. 

God veiledning ved dette første valget kan altså være nøkkelen til gode livsløp innen utdanning og arbeid. Det handler ikke om å sørge for at alle tiendeklassinger har bestemt seg for et yrke, slik at alle starter på videregående med mål om å bli brannmann, lege, renholder eller sosionom. Det handler om å jobbe for at de går over i videregående med en bevissthet om at dette valget er det første av en lang rekke valg som vil føre dem i ulike retninger, valg som kan være krevende og føre med seg store utfordringer, men som vil føre dem videre. Karriereveiledning handler i stor grad om å bygge opp kunnskap om samfunn og arbeidsliv, om valgkompetanse, og kunnskap om ens egne individuelle forutsetninger for å manøvrere dette farvannet – hvem er jeg, hva vil jeg, liker eller misliker jeg, hvilke egenskaper er sterke hos meg og hva bør jeg jobbe mer med. Noen ganger fører dette til erkjennelser som gjør at ungdommene forstår at et standardløp innen utdanningssystemet ikke er for dem, slik vi nylig så i historien om Max som brente bøkene sine og frigjorde seg fra videregående, eller i De frafalne, redigert av Reegård og Rogstad (2016), hvor det løftes frem at det finnes andre happy endings enn studiekompetanse og fagbrev. Uansett, det å stå sterkere i dette valget kommer av trygghet i egne ønsker og forutsetninger.

Hareides utsagn er svært velkomment, han peker på et grunnleggende problem for den norskes skolens mål om å støtte tenåringene i deres livsvalg – støtteapparatets manglende kompetanse. Og det er et kjempeproblem at det ikke stilles absolutte krav til kompetanse innen dette faget, dette går ut over både kvaliteten på undervisningen og veiledningen, og fagets status. Men rådgivningen i skolen til nå har vært, og er fortsatt, drevet av lærere og rådgivere med hjerter som banker varmt for de unge, og som gjør sitt beste for å bistå ungdommene i dette første, krevende valget, og mange av dem har allerede god kompetanse og solid erfaring. Men jeg tror mange av dem vil nikke gjenkjennende til Hareides påstand om at mer kompetanse ville vært bra, men kanskje ville de legge til at det ikke nødvendigvis er lærerne i Utdanningsvalg eller rådgiveren som gir karriereveiledning som trenger mer kompetanse om karriereveiledning. Kanskje er det kollegene i det øvrige kollegiet, og kanskje ikke minst ledelsen ved skolene de jobber ved – fordi manglende støtte fra ledelsen til å ta plass på timeplanen kan være et vel så stort problem for mange rådgivere. Kanskje ville de peke på at et formål i faget Utdanningsvalg er målsetningen om karriereveiledning som hele skolens ansvar, noe som betyr at alle fag i skolen skal peke fremover mot deltakelse i arbeidslivet, og alle lærere skal – i teorien – bidra til at fagene får relevans ut over eksamen, i en arbeidsrelatert, karriereorientert betydning. Manglende prioritering av skolens karriereveiledningsoppgave, bidrar til at mange rådgivere opplever å jobbe i motvind med sine oppgaver.

Med tanke på skolenes omforente forståelse av betydningen av Utdanningsvalg og karriereveiledning, viser imidlertid også forskning ved Høgskolen i Innlandet at hva karriere er, og ikke minst hva god karriereveiledning er, utgjør et spørsmål i seg selv. Karriere defineres innen karriereveiledning som en persons reise gjennom livet, utdanning og arbeid, og inneholder derfor mye mer enn den suksessive, oppadgående akkumuleringen av status og privilegier man ofte har forbundet karriereordet med. God karriereveiledning, hvis det da ikke skal handle om hvordan oppnå den suksessive akkumuleringen av status, må da nødvendigvis også handle om noe annet enn å gi suksessformularer, en forståelse av begrepet som man godt kan tenke seg ligger i veien for en åpen og produktiv dialog om hva Utdanningsvalg og karriereveiledning skal være, og hva det skal bidra til ved hver enkelt skole. Det er derfor nærliggende å foreslå at i tillegg til å etterlyse mer kompetanse og kompetansekrav innen Utdanningsvalg og karriereveiledning, kan skolenes ledere og fagmiljø starte med å ta en nærmere kikk på sine egne fagmiljø, og kartlegge hva slags kompetanse som fins på skolen eller i samarbeidende institusjoner og hvordan denne kan benyttes bedre.