Usikkerhetens valghøst i USA

Om en uke går velgere i USA til urnene. Mellomvalget midt i presidentperioden er ikke bare et ordinært kongressvalg, men tolkes i større grad enn vanlig som en folkeavstemning for og mot president Donald Trump.

Velgerne skal velge et nytt Representantenes hus, 435 seter, og en tredjedel av Senatet – denne gang 35 seter. Mens slike mellomvalg vanligvis mobiliserer mindre enn 40 prosent av registrerte velgere, forventes det denne gang en høyere deltakelse, men hvor høy er umulig å spå.

 

Det foreløpige politiske barometret spår at republikanerne beholder og kanskje øker sitt flertall i Senatet, mens demokratene med like stor sannsynlighet (ca. 80 prosent) erobrer flertallet i Representantenes hus. Men sannsynligheten er ikke større enn at begge deler kan vise seg å være feil. Til og med den fremste tallknuseren blant valgeksperter i USA, Nate Silver, har konstruert et scenario der republikanerne vinner flertallet i begge kamre. Det må også sies at han har konstruert det motsatte: At demokratene tar både Representantenes hus og Senatet.

Bomber: Terrorforsøkene er et omen om en tragedie

Årsaken til tallknusernes schizofreni heter Donald Trump. Hans antatte uforutsigbarhet pisker opp stemningen på begge sider, både blant trofaste republikanske kjernevelgere og blant demokrater som provoseres av presidentens påstander. Etter lenge å ha hevdet at Trump er uforutsigbar, er jeg ikke så sikker lenger. Det finnes et mønster i hele hans opptreden som peker i retning av bevisste og systematiske løgner og provokasjoner. Angrepene på USAs presse som «fiender av det amerikanske folk» er ledd i en strategi for å svekke troverdigheten til landets demokrati, der ytringsfriheten siden president Thomas Jeffersons dager har vært ansett som det kanskje mest grunnleggende element (første grunnlovstillegg). Jefferson mente at det kan forekomme ytringsfrihet uten demokrati, men aldri demokrati uten ytringsfrihet.

Under enhver omstendighet har Trump bidratt til en dypere splittelse i det amerikanske folk enn på flere generasjoner. Når enkelte kommentatorer begynner å hentyde til en spirende borgerkrig, forteller det noe om en utrivelig stemning foran et demokratisk valg. Det må også tilføyes at en del republikanere reagerer sterkt på presidentens angrep på pressen, senest i forbindelse med postbombene mot kjente demokrater. En mulig republikansk rival til Trump ved neste presidentvalg, guvernør John Kasich i Ohio, sier offentlig om presidentens uttalelser: «Dette er ikke Amerika».

Flaut: Kanskje Donald Trump må innse at han satset for mye på feil hest?

Blant demokratene har Trumps provokasjoner hatt en mobiliserende effekt, særlig blant kvinner og ungdom. Det stiller flere kvinnelige kandidater enn noen gang før, og også unge gjør seg mer gjeldende både som kandidater og aktivister. Det var alliansen mellom kvinner, urban ungdom og minoriteter som førte til at demokraten Doug Jones ble valgt til Senatet fra Alabama ved et suppleringsvalg i desember i fjor, et politisk jordskjelv i denne delen av USA.

Men demokratene møter en bratt motbakke ved Senatsvalget denne gangen. Selv om en liberal kandidat som Beto O’Rourke tenner entusiasmen i deler av velgermassen i Texas, er han nesten sjanseløs mot den sterkt konservative Ted Cruz. Det vil si: Beto må mobilisere velgergrupper som vanligvis er meget passive om han skal ha mulighet til å vinne. Slike velgere er ennå ikke synbare over horisonten, men intet skal utelukkes denne gang.

Demokratenes tradisjonelle svakhet ved mellomvalg er rett og slett en likegyldig velgermasse. Republikanerne, som i dag vesentlig støttes av eldre hvite velgere i sørstatene og Midtvesten, har en langt høyere valglojalitet. Når deltakelsen ved mellomvalg går ned, blir forskjellen større enn ved presidentvalg der valgdeltakelsen er langt høyere. Dersom valgdeltakelsen denne gang går over 50 prosent, vil det bli betraktet som en politisk sensasjon. Dette gjelder til tross for at demokratene både gjennom omfattende pengestøtte fra vanlige borgere og ved et oppsving i entusiasmen, håper på et politisk gjennombrudd. Men også republikanerne, ut over de mest ihuga Trump-tilhengerne, har vist klare tegn på mobilisering, ikke minst etter Kavanaugh-saken i Høyesterett.

I Senatet er det valg på 35 av 100 plasser, hvorav hele 26 denne gang er plasser som holdes av demokratene. Én av dem er en nokså sikker taper – i Nord-Dakota, mens mulige vinnere ligger på vippen, også med mulighet for tap i andre jevne oppgjør. Mye tyder på at republikanerne kan øke sitt flertall fra 51–49 til 52–48 eller 53–47. Å vinne makten i Senatet har lenge vært et strategisk mål for det demokratiske partiet, fordi Senatet spiller en så avgjørende rolle, blant annet ved godkjennelse av føderale dommere og internasjonale avtaler. Demokratene ser ikke ut til å nå sitt mål.

Derimot knytter demokratene langt høyere forventninger til Representantenes hus, der langt de fleste utsatte posisjoner befinner seg på republikansk side. Nate Silvers nettsted «FiveThirtyEight» anslår at demokratene har en 80 prosent mulighet til å erobre mellom 19 og 60 seter i Huset! Det er en noe underlig beregning i den grad den skal tas bokstavelig. Sannsynligheten taler for at demokratene tar flertallet av de 435 på valg, men der stanser vel også presisjonen i prognosene. En svak valgdeltakelse, hvis det skulle vise seg, kan snu opp ned på alle forhåndskalkyler. Usikkerheten er større enn ved alle foregående mellomvalg siden 1994 da den såkalte republikanske revolusjon fant sted, med et overlegent republikansk flertall midt i president Bill Clintons første valgperiode. Det er noe slikt det demokratiske partiet håper på for egen del denne gang.

Men uansett utfall vil USA gå videre som en splittet nasjon etter mellomvalget. Med demokratisk flertall i Huset øker også faren for enda dypere og sintere motsetninger. Av alle ting Trump ser ut til å lykkes med er fraskrivelse av ansvar for alt som går dårlig, og ros til seg selv for alt som går godt, også for en økonomi som var i sterk vekst under president Obama. Skulle det de neste par årene skje et børskrakk, en finanskrise eller økonomisk tilbakeslag vil presidenten ikke nøle et øyeblikk med å legge skylden på et demokratisk flertall i Huset, uansett om slike fenomener skulle være utløst av hans egen handelskrig med blant annet Kina. Demokratene kan ikke tillate seg å drive en opposisjonspolitikk på grensen til obstruksjon slik republikanerne gjorde både under Clinton og Obama. En usikret granat må håndteres med kyndighet og forsiktighet.