USAs demokrati i krise

Mistilliten til amerikanske politikere er dyp, og fremtiden for demokratiet i USA ser ikke lys ut så lenge manipulasjoner og pengenes innflytelse brer om seg i systemet.

Det amerikanske demokrati er inne i en systemkrise. Det kan lettest avleses i folkets tillit til Kongressen. Mindre enn 20 prosent av amerikanerne mener Kongressen – både Senatet med 100 medlemmer og Representantenes hus med 435 – gjør en tilfredsstillende jobb. Når nesten 90 prosent av de spurte i en rekke meningsmålinger på denne måten uttrykker mistillit til det viktigste folkevalgte organ, røper det en politikerforakt av dimensjoner.

Mistilliten til Kongressen er ikke ny. Den har vart i mer enn et par tiår, og henger utvilsomt sammen med den destruktive polariseringen av amerikansk politikk, der det moderate sentrum praktisk talt er utradert som en kraft som forener mer enn den splitter. Tydeligst ble dette en realitet da republikanerne umiddelbart etter innsettelsen av Barack Obama bestemte seg for å gå mot alle forslag fra presidenten. Og det gjorde de.

Men årsakene til systemkrisen sitter dypere og næres av røtter i amerikansk historie, både gjennom lovverket, kjennelser i Høyesterett og mindre gjennomskuelige manipulasjoner. En av dem er «gerrymandering» – å lage valgdistrikter som favoriserer ett enkelt parti. I en stor delstat som Ohio vipper flertallet mellom republikanere og demokrater fra valg til valg. Ved valget sist høst var det nesten dødt løp, men republikanerne fikk 12 av de 16 til Representantenes hus. Inndelingen av valgdistrikter i Ohio er nå erklært ugyldig av en føderal domstol, og kartet må tegnes på ny i løpet av kort tid. Det samme gjelder andre delstater, de fleste med republikansk styre, men også Maryland, der demokratene har benyttet «gerrymandering» for å oppnå fordeler.

Denne type manipulasjoner gjennomskues av velgerne og bidrar til forakten for politikere som meler sin egen kake. Ettersom Høyesterett har fått en klar konservativ (les: republikansk) overvekt er det lite håp om at den øverste domstolen vil underkjenne en praksis som har gitt republikanerne en systemfordel ved de siste Kongressvalgene.

Et enkelt grep for å avskaffe «gerrymandering» vil være å opprette partinøytrale kommisjoner som ut fra saklige kriterier lager valgdistrikter som gir et dekkende bilde av den politiske sammensetning i delstatene.

Også valgmannskollegiet som formelt velger president er oppe til debatt, etter at Donald Trump ble president med 2,9 millioner færre stemmer enn Hillary Rodham Clinton. Men systemet med valgmenn er ytterst vanskelig å avskaffe, fordi det er forankret i Grunnloven. Det kreves to tredjedels flertall i begge kamre i Kongressen og et minst like stort flertall av delstatene for å forandre Grunnloven. Mange småstater har fordel av valgmannskollegiet. En avskaffelse som fører til at presidenten velges av et folkeflertall, og ikke et kollegium, er utenfor praktisk rekkevidde så langt man kan se. Men når en tapende presidentkandidat får millioner flere stemmer enn den som vinner selve valget, skaper det ikke bare frustrasjon hos taperne, men også mistillit til selve systemet. Aller tydeligst kom denne mistilliten til syne ved valget i 2000, da Høyesterett nektet fintelling av stemmene i Florida og forærte seieren til George W. Bush, som hadde bare 537 flere stemmer enn Al Gore etter grovtellingen.

Demokratiet i USA undergraves også av en ny type manipulasjon – stemmeundertrykkelse. Det er en lang tradisjon i USA for at høy valgdeltakelse gir fordeler for demokratene, ikke minst fordi høy deltakelse innebærer at minoritetene mobiliserer, og de stemmer i overveldende grad med demokratene, enten det gjelder afroamerikanere, asiater, jøder eller hispanics. Stemmeundertrykkelse preges ikke bare av antidemokratiske holdninger, men også rasisme. Der de har makten er det republikanerne som forsøker å hindre at minoriteter får adgang til stemmeurnene.

Valgdeltakelse begrenses på forskjellige måter. I enkelte delstater, særlig i sørstater, er det innført et system med egne identitetskort for velgerne, kort som koster penger og som man må reise lange avstander for å skaffe seg. Det er ikke lenger nok å være registrert som velger. I andre delstater har man redusert eller avskaffet muligheten for forhåndsstemmegivning. Enda en metode er å legge ned valglokaler i områder med minoritetsbefolkning. I ett distrikt med minoritetsvelgere i Florida i år 2000 var man ekstra kreativ, der ble det iverksatt trafikkontroll på hovedveien til valglokalet. Trafikken hopet seg opp og mange snudde uten å kunne stemme.

Men det mest undergravende for amerikansk demokrati er likevel pengenes innflytelse. Ingen makter lenger å bli valgt til Kongressen uten stor finansiell støtte. Ved presidentvalg flyter milliardene, og Høyesterett har åpnet slusene med en kjennelse fra 2010 om at organisasjoner og næringsliv kan gi nærmest ubegrensede beløp til kandidatene. Store pengebidrag kan gi deg rang av ambassadør i et land som Norge, og selvsagt henger bidragene sammen med den politikk man forventer at en kandidat vil fremme, for eksempel ved skattlegging.

Særlig er kandidater til Kongressen utsatt for fristelser og press. Et eksempel: I 1999 vedtok Kongressen en lov som ga finansindustrien, særlig kredittkortselskapene, vide fullmakter til å slå kunder over ende dersom de ikke var i stand til straks å betale avdrag og renter. En professor ved Harvard, Elizabeth Warren, hadde studert selskapenes knallharde praksis og varslet den daværende førstedame, Hillary Clinton, om farene. Hun gikk til sin mann, president Clinton, og han la ned veto mot loven.

Men loven dukket opp igjen i 2001 med George W. Bush som president, og en nyvalgt senator fra New York, Hillary Clinton, stemte for den. Hun hadde i mellomtiden fått finansielle bidrag fra Wall Street til sin valgkamp. Nettopp hennes nære og intimt hyggelige forhold til finansindustrien skapte mye av den mistro hun ble møtt med ved valget for to og et halvt år siden. I dag er Elizabeth Warren, en av Clintons fremste kritikere, selv med i demokratenes presidentnominasjon.

Selvsagt har den sittende president Donald Trump bidratt til politikerforakten i USA, med sin narsissisme, sine løgner, sine angrep på rettsvesenet, og ved sin rasisme og kvinneforakt. Det kan man i dag gjøre lite med. Men fremtiden for amerikansk demokrati ser ikke lys ut så lenge penger og manipulasjoner brer om seg i systemet, og så lenge landet har en Høyesterett som lar penger og manipulasjoner florere.