Usant om norsk rettspraksis

Send Marokkos ambassadør på skolebenken.

Av Vegard Fosso Smievoll og Kjersti Brevik Møller, jusstudenter ved Universitetet i Bergen

 

Den marokkanske ambassaden i Oslo sprer usannheter om norsk rettspraksis og grunnleggende menneskerettigheter for å rettferdiggjøre egne overgrep mot folket i Vest-Sahara og utkastelse av norske studenter. Usannhetene bør ikke stå uimotsagt.

Søndag 19. mai ble vi deportert fra okkuperte Vest-Sahara av marokkanske myndigheter. Vi hadde reist ned for å observere rettssaken mot journalisten Nazha El Khalidi som risikerer to år i fengsel for å «utgi seg» for å være journalist uten autorisasjon fra Marokko, den samme staten som har okkupert hjemlandet hennes siden 1975.

Rett etter at vi landet i Vest-Saharas hovedstad, ble vi konfrontert av marokkansk politi om formålet ved vår reise. Vi forklarte at vi var observatører for Raftostiftelsen og skulle overvære rettssaken til El Khalidi. De tok passene våre og avhørte oss i en time. Til slutt var vi omringet av 14 politimenn. De ropte til oss på en blanding av spansk, fransk og engelsk at vi ikke hadde akkreditering fra det marokkanske justisdepartementet for å observere en rettssak i Vest-Sahara. Av den grunn kom vi til å bli deportert.

De sendte oss i fly til Casablanca i Marokko, hvor vi ble konstant overvåket av politifolk. Dagen etter ble vi ble deportert til Portugal. Da hadde vi vært frihetsberøvet i til sammen 26,5 timer av marokkansk politi.

Vi fikk aldri noe rettslig grunnlag fra politiet, eller en skriftlig begrunnelse for utvisningen. Sammen med oss ble også fem spanske advokater deportert, som skulle observere samme rettssak. Mens vi ble sendt ut av landet, gikk rettssaken mot den saharawiske journalisten – som er tidligere folkehøgskoleelev i Norge – uten internasjonale observatører. Hennes sak ble utsatt til 24. juni. Om den utsatte rettssaken kommer til å gå uten internasjonale observatører til stede synes sannsynlig.

Rettssaken er prinsipielt viktig, og den første i sitt slag. Skal det være ulovlig å drive journalistikk i Vest-Sahara? Territoriets journalister, aktivister, organisasjoner og advokater jobber under et intenst press. Freedom House rangerer at bare sju steder i verden scorer dårligere på politiske friheter enn Vest-Sahara. FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling og FNs spesialrapportør mot tortur, har dokumentert utstrakt bruk av tortur mot saharawiske aktivister. Domfellelser baseres på tilståelser signert under mishandling og tortur.

FNs fredsbevarende operasjon i Vest-Sahara er den eneste i verden som ikke har mandat fra FNs sikkerhetsråd til å rapportere på overgrep de er vitne til. Journalister får heller ikke reise inn i territoriet. Av disse grunnene er det helt avgjørende at internasjonale observatører får slippe inn, og delta på rettsprosesser.

Så hvordan begrunner Marokko deportasjonene? Det offisielle svaret, som nå er slettet, ble publisert på ambassadens Facebook-side 20. mai. Marokkos ambassade i Oslo hevdet at «intet land i verden, Norge inkludert, vil akseptere at studenter blir kreditert som ’observatører’».

Marokko har verken kompetanse eller myndighet til å definere hvem som er å anse som observatører. Ved å nekte uavhengige observatører tilgang til rettssalene ignorerer Marokko sine internasjonale forpliktelser etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14, retten til en rettferdig rettergang, som gir alle rett til en «offentlig rettergang». En rettssak foran åpne dører er ofte referert til som bærebjelken for selve retten til en rettferdig rettergang og er i Norge nedfelt i Grunnlovens § 95. Under særskilte omstendigheter kan imidlertid en rettssal lukkes for publikum, men denne beslutningen må fattes av en uavhengig dommer, og ikke av en politimann på flyplassen i Vest-Sahara. Om vi er studenter, nordmenn, akkreditert av en sivilsamfunnsorganisasjon, eller godkjent av et departement spiller ingen rolle. Retten til å møte opp i rettssaker gjelder for alle.

Den marokkanske ambassaden i Norge bruker dermed en grovt feilaktig fremstilling av norsk rettspraksis for å forsvare sine egne menneskerettighetsbrudd. Dette bør ikke Norge akseptere. Det er å forvente at utenriksminister Ine Eriksen Søreide kommuniserer dette til den marokkanske ambassaden. Det er uheldig om en fremmed stat med svart rulleblad, uimotsagt, skal få spre feilaktige påstander om at norske domstoler bryter våre internasjonale menneskerettighetsforpliktelser, med det formål å selv få bryte menneskerettighetene.

Norske myndigheter bør derfor informere den marokkanske ambassaden i Oslo om hvordan utenlandske diplomater, studenter og foreninger fritt kan troppe opp og observere rettsprosesser en selv ønsker, uten godkjenning fra Justisdepartementet. Der, på bakerste rad i rettslokalet, kan den marokkanske ambassadøren få sitte side om side med norske studenter og skoleklasser – og være vitne til hvordan Norge ikke rettsforfølger journalister som mangler «godkjenning» fra den norske staten.