Psykologispesialist Pål Grøndahl hevdet i mandagens kronikk i Aftenposten (28.11.2016) at det er en myte at flere enn 1 av 10 overgripere begår nye overgrep, og henviser til at han har dekning for sine påstander fra forskning. Holdningen om at få overgripere begår nye overgrep er en utbredt oppfatning blant de som jobber med overgrepsproblematikk i Norge.
Men er Grøndahls postander riktig? Hva sier egentlig forskningen om gjentagelsesrater for overgrep?
For det første har det liten hensikt å kun referere norsk forskning når det gjelder overgrep. Det skyldes at det produseres lite relevant forskning på temaet her hjemme. Tallene jeg henviser til her er derfor hovedsakling hentet fra USA der det forskes mye, og antall deltagere i studiene er høyere. Også Grøndahl og andre som forsker på overgrepsproblematikk må ut av landet for å hente kunnskaper. Når Grøndahl henviser til 10%, så betyr det tallet ikke hvor mange som begår nye overgrep, men hvor mange av de tidligere dømte overgriperne som blir tatt for, og på nytt dømt for seksuelle overgrep. Som du straks vil se, er henvisning til 10% gjentagelsesfare en øvelse med tall som indikerer at noen forsøker å snakke ned gjentagelsesfaren.
Bachman (1998) fant at kun 1 av 4 voldtekter ble rapportert til politiet. Tjaden and Thoennes (2006) fant at 19% av kvinner og 13 prosent av menn som ble utsatt for voldtekt etter fylte 18 år, anmeldte forholdet til politiet. Kilpatrick, Saunders & Smith (2003), Sorenson & Snow (1991) fant sammenheng med at høyere alder medfører lavere andel som anmelder. Grotpeter and Elliot (2002) fant at kun 2.5% av voldtekter og 10% av alvorlige voldtekter resulterte i arrest. Snyder (2009) fant at kun i 29% av anmeldte overgrep mot mindreårige resulterte anmeldelsen i arrestasjon.
Abel (1988) fant i en anonymisert spørreundersøkelse av overgripere med psykoseksuelle lidelser og parafile interesser, at kun 3.3% av overgrepene de begikk, medførte arrestasjon. Simmons, Heil, and English (2004) fant at kun 5% av voldtekter og overgrep begått mot mot barn, var avgitt og tilstått på domstidspunktet. 95% av overgrepene forble dermed uoppklart og ble da heller ikke anmeldt eller etterforsket. Ahlmeyer et al (2000) fant at bare 1% av alle overgrep som både inkluderte fysiske og ikke-fysiske sedelighetsforbrytelser ble registrert på doms-tidspunktet.
Som disse tallene samlet sett viser, er kanskje mørketallene enorme. Grøndahls korte henvisning i sitt debattinnlegg der han åpner for at det finnes mørketall, men samtidig bruker 10% som gjentagelsesfare gir ingen legitimitet. Gjentagelsesfaren er mye større enn det Grøndahl hevder.
20 år etter første arrest for overgrep mot mindreårige begår 27% nye overgrep som medfører ny domfellelse. For overgripere som har seksuelle interesser mot guttebarn er gjentagelsesrisikoen 37% for ny domfellelse, (Harris & Hansen 2004). Studien deres inkluderte 4724 personer, og er dermed ganske stor sammenlignet med mye av den forskningen som finnes på dette temaet.
Som studiene viser, er disse personene som dømmes på nytt, kanskje bare en liten del av de som faktisk begår nye overgrep. Og antallet overgrep noen av dem begår kan være svært høyt.
De studier som foreligger i dag peker sterkt i retning av at andelen residivister øker dess lengre observasjonstiden er. Det store-, og hittil ubesvarte spørsmålet, er da om dette skyldes at overgrepene har pågått uoppdaget i varierende grad siden løslatelse, eller om disse residivistene begikk de nye overgrepene like før de havnet i statistkken Grøndahl refererer først blir overgripere like før de ble arrestert på nytt?
Som rettspsykolog som også jobber til daglig mot dømte overgripere, så regner jeg med at Grøndahl er godt innsatt i forskningen bak mennesklige evne til å avsløre løgn. Bond & Depaulo (2006), har levert den største meta-studien, og fant at gjennomsnittlig menneskelig løgndeteksjonsevne var 54%, der 50% tilsvarer ren tilfeldighet(myntkast). Over 24.000 personer fikk sin løgndeteksjonsevne testet i en lang rekke studier som ble inkludert i Bond & Depaulos meta-studie. Standardavviket var under 1%, hvilket viser at det ikke finnes vitenskapelig dekning for å hevde at noen yrkesgrupper, aldersgrupper eller andre grupper er vesentlig mer eller mindre dyktig til å avsløre løgn og sannhet. Det eneste avviket forskerne klarte å identifisere var at enkelte personer var dyktigere til å lyve enn andre.
Når det kommer til dømte overgripere er denne gruppen kriminelle spesielt vanskelige å få nær fullstendige tilståelser fra. Dette er personer som har levd dobbeltliv i årevis, hvor de har lykkes med å forhindre at andre har forstått hve de har holdt på med. Mange av dem som begår fysiske overgrep har tenkt lenge gjennom strategier for hvordan de med list skal skaffe seg tilgang til offer uten å bli tatt. Det er rimelig å anta at disse personene i gjennomsnitt er bedre løgnere enn de fleste av oss, selv om vi ikke kjenner prosenten.
Som illustrasjon på hvor vanskelig det er for en etterforsker i politiet, eller en behandler i fengselet å finne ut av seksualhistorikken til en overgriper, så kan vi anta at menneskelig subjektiv løgndeteksjonsevne for overgripere er 30%, og du er i dag utnevnt til dommer. Deretter forestiller vi oss at vi plasserer 1000 personer i samme rom, din rettssal, der din jobb er å finne overgriperne blant de uskyldige, men oppdraget ditt er å gjøre så få feil som mulig. La oss anta at vi hadde statistikk på at 100 personer, (dvs 10% av 1000 var overgripere). Hvor mange av disse 100 skyldige blant til sammen 1000 personer hadde du funnet og frifunnet? Mange ville raskt dratt den slutningen at de hadde avslørt 30%. Det er feil.
Svaret kan regnes ut ved hjelp av Bayes Theorem, og noe forenklet er det rimelig å anslå at du ville lykkes med å avsløre 4.5 overgripere av de 100 skyldige. 95.5% av de skyldige ville du altså ikke klare å avsløre. Selv med 50% treffsikkerhet ville du kun truffet riktig på 10 av de hundre skyldige.
Når vi setter det samme regnestykket på hodet, kan vi regne oss frem til at dersom disse tallene også er noenlunde relevant for dagens situasjon i Norge, så indikerer matematikken at den faktiske gjentagelsesrisikoen for overgripere i Norge er 2200% høyere enn de 10% som Grøndahl refererer til. Videre bør det ikke komme som noen overraskelse at dersom metoden er upålitelig, og mangler predikerbar og høy treffsikkerhet, så er det selvforklarende at du også ender opp med å dømme uskyldige. Alt avhenger at hva slags personer det er som skubbes inn i rettssalen din, og det har du ingen kontroll over.
I løpet av det siste året har for eksempel engelskmennene iverksatt en stor satsning der de raskt avkrever polygraftester personer fra som de oppdager har lastet ned barneporno. Ved å bruke polygraftester på denne måten som kontrolltiltak med mye lavere reaksjonsterskel enn tidligere, kan politiet i England velge saker de skal undersøke videre ut fra tilleggsinformasjonen og tilståelsene som kommer i polygraftestene. Politiet kan dermed bruke mindre tid og energi på å forsøke å straffeforfølge i mindre saker. Engelsk politi var skeptiske til å begynne med, men:
«Detective Inspector Delphine Waring, who heads South Yorkshire’s Violent and Sex Offender Register (ViSOR) unit, said: “There was a degree of cynicism when we first started. But the results have spoken for themselves. We’ve been able to show concrete examples of how the polygraph has worked and how it has delivered results.”
Yorkshire Post.
Etter polygraftester blir over 80% av de mistenkte re-klassifisert og får høyere risikoklassifisering, enn det politiet klarer å finne ut av med vanlige avhør. Reklassifiseringen skyldes da ikke testresultater i seg selv, men tilståelsene personene som testes avgir like før-, under- eller like etter testen. Studier fra England viser også at mer enn 25% av prøveløslatte tilbakekalles som følge av at de feiler på testene. Uten polygraftester ville alle disse gått løs. En stor engelsk studie indikerer også 60% økning i deteksjonsrate for residivister når polygraftester brukes. Den samme studien konkluderte med at polygraftester gir dobbelt så høy tilståelsesrate som de metoder Grøndahl og behandlere som jobber med overgripere i fengsel kan fremdrive. Den doble tilståelsesraten er funnet i to ulike studier i England. Hver av studiene gikk over to år og inkluderte flere hundre innsatte overgripere.
Pedofile og andre som begår overgrep er farligere for sine potensielle offer enn de selv prøver å gi inntrykk av, og er farligere enn vi klarer å avsløre med hjelp av politi og behandlere før og etter domfellelse.
Når vi vet at testene virker i de landene som har innført polygraftester på dømte overgripere, og disse testene kan beskytte mange barn mot overgrep, så er det rett frem grovt uansvarlig å unnlate å teste dette ut i Norge.