Innlegget er skrevet i samarbeid med Thomas Kjøsnes.
Lav utbredelse av cannabis blant mindreårige, tilskrives ofte streng forbudspolitikk. Når utbredelsen derimot øker, blir sjelden den strenge forbudspolitikken kritisert.
Cannabisbruken har nådd samme topp som i 1996. På den tiden var forholdene slik at man kom på fornavn med politiet, dersom man våget å skrive innlegg mot kriminalisering og forbud. Debatten tok på langt nær like stor plass i det offentlige ordskiftet den gangen.
«Ung i Oslo» – rapporten belyser dessuten tendenser til økt kjedsomhet, mindre glede over skolen, mindre arbeid med lekser, mer vold, mer depresjoner og økt angst, i tillegg til økt bruk av både alkohol og cannabis. Den samme økning i rusmiddelbruk kan gjenfinnes i naboland med en helt annen karakter på rusdebatten.
Korrigerer man for disse variabler, ser man at Sjøvolds påstand faller på sin egen urimelighet.
Dessuten er det særlig legaliseringstilhengere som påpeker at stoffene kommer i varierende og særlig farlige varianter, under forbudet.
Lovverk som ikke gir ønsket resultat, og samtidig har alvorlige utilsiktede konsekvenser, må kunne kritiseres uten at man tas til inntekt for brudd på de samme lovene. Slike beskyldninger var vanlig også under homofilidebatten på 1970-tallet. Desto større åpenhet og mer debatt, desto mer fremsto debattantene som symboler på homofiles brudd mot datidens urettferdige lovverk - og desto mer ble de bedt om å tie.
Det hviler også en ansvarsfraskrivelse bak beskyldningen mot legaliseringstilhengere, ettersom bruken har økt dramatisk siden forbudet ble innført, særlig blant de unge. Sjøvold virker skremmende lite opptatt av resultater, bare han får slått fast hva som skal være god moral.
Det finnes en grunn til økningen i cannabisbruk blant unge. Ungdomstid er det samme som opposisjonell alder. Urettferdige regler skal utfordres. Ved innføringen av forbudet, ble ungdommen servert en mulighet til å opponere mot landets lover og normer uten å ramme andres helse eller eiendom. Uten å få dårlig samvittighet.
Kritikk mot forbudspolitikken er en måte å opponere mot lovene, som alternativ til å bryte dem.
Fremfor å lete etter syndebukker, bør økt bruk til tross for forbud føre til økt forståelse for viktigheten av å få på plass en fungerende regulering av cannabis, gjerne etter modell av vinmonopolet.
Det vil også medføre et rasjonelt skifte fra ønsket om å slå ned på enhver brukssituasjon, til heller å rette innsatsen mot skadelig bruk og uakseptabel atferd.