Urent trav

Er du så sulten at du kunne spist en hest?

Urent trav

Er du så sulten at du kunne spist en hest?

I motsetning til hva mange tror, sa ikke Otto von Bismarck det der om at den som vet hvordan pølser og politikk lages, aldri mer vil få en rolig natts søvn. Sitatet stammer fra advokaten og poeten John Godfrey Saxe, som allerede i 1869 slo fast at respekten for lover og pølser synker proporsjonalt med hvor mye vi vet om hvordan de blir til. Samma det. Poenget er at dersom Bismarck, eller altså: Saxe, skulle gjort sammenligningen i dag, måtte de utvidet serveringen fra pølse til ikke bare frossenlasagne, men til en gigantisk buffé med ferdigmat.

Hesteskandalen som galopperer gjennom Europa er resultatet av en matindustri som er globalisert, effektiv og kostnadsbevisst. Et av de rumenske slakteriene som har vært i søkelyset, har som slagord: «We produce everything, you tell us what!» For at det ikke skal være noen som helst tvil, forsikrer de på sine nettsider: «Our main objective for the private label projects is our partners’ profitability!!!» Tre utropstegn, der, altså.

Det er verken mer eller mindre ekkelt å spise hest enn ku, gris, sau eller kylling. Eller hund, for den del. Det handler om at vi forbrukere kjøper mat vi ikke aner hvor kommer fra. Vi kan ikke være sikre på hva den inneholder og vi vet ikke eller vil helst slippe å tenke på hvordan den er laget. Det handler om at noen må betale prisen når alt skal være billig. Og at iskald markedslogikk fungerer ekstra dårlig når den styrer mekanismer som påvirker levende vesener.

Noen av disse problemene kan løses med mer merking, mer kontroll og flere regler. I går bestemte Mattilsynet seg for å DNA-teste maten for å finne ut hva som egentlig skjuler seg i den. Det er det siste, absurde utslaget av denne tankegangen. Men ingen av disse tiltakene løser det underliggende problemet: Når mat produseres på et globalt marked der prisen er det styrende prinsippet, får vi det vi betaler for. Hvis noe er dritbillig, er det ... ja, du skjønner poenget. Og apropos billig: Lasagnen til Findus har ikke lav pris bare fordi det er dårlig kjøtt fra ingenmannsland i den. Prisen kan også forklares med at det egentlig ikke er særlig mye kjøtt i den. Det poenget ble understreket da Burson Marsteller ble hyret inn for å klekke ut en plan for skadebegrensning. Strategien var både logisk og komisk: Kundene ble forsikret om at det uansett var snakk om mikroskopiske mengder hestekjøtt, siden det bare var 15 prosent kjøtt i lasagnen i utgangspunktet.

Den største frykten når det gjelder hestekjøtt, er at det kreftframkallende stoffet fenylbutason («bute» blant venner) kan finnes i kjøttet. Dette er ikke skremselspropaganda. I England er det nå oppdaget hestekadavre med stoffet. Seks av prøvene er fra dyr som er eksportert til Frankrike som menneskemat. Og den norske First Price-lasagnen stammer, i likhet med den fra Findus - og den fra Coop, nettopp fra Frankrike. Nærmere bestemt fra gigantbedriften Comigel, som har lite til felles med det vi ellers forbinder med det forfinede, franske kjøkkenet. Selskapet forsyner 15 europeiske land med ferdigmat. På fabrikken i Luxembourg lages det årlig 16.000 tonn frossenmat av råvarer fra alle tenkelige og utenkelige verdenshjørner.

Akkurat hvor hestekjøttet kommer fra, er fortsatt litt uklart. Romania var lenge mistenkt. En av grunnene til at hestekjøtt eksporteres i store kvanta fra dette landet, er et to år gammelt forbud mot å eksportere levende hester derfra. Grunnen til forbudet var at sykdommen heste-aids hadde spredt seg som en epidemi. Da salget av levende dyr ble forbudt av EU, begynte fattige rumenske hesteeiere som ikke kunne ta vare på dyrene sine, å selge dem som slakt i stedet. Kjøttet ble eksportert videre til Frankrike, Belgia og Italia. Flere kilder snakker om at businessen er styrt av en internasjonal mafia som bestikker veterinærer og som inngår lugubre avtaler med matindustrien om å blande hestekjøtt inn i storfekjøtt.

Kjøttet kan også komme fra England, som har en trepartsavtale med Frankrike og Irland som tillater transport av levende hester uten helsesertifikat over grensene. Dette har ført til at enkelte aktører med sans for utradisjonelle forretninger har brukt hestetransporten som et skalkeskjul for smugling av hasj. De er ikke kjent for å være spesielt opptatt av dyrevelferden til de firbente narkokurerene, for å si det sånn. Eller det kan komme fra Sør-Amerika, der en skandaløs hesteindustri eksporterer enorme mengder kjøtt til Europa hvert år. På flere av farmene og slakteriene er det avdekket alvorlig skadde dyr som går, på sine fire eller bare tre bein, litt ettersom, i dagevis uten noen behandling, dyr som går rundt og tråkker i sine døde artsfrender - og flere tilfeller av ufattelig brutal mishandling. Det er virkelig til å steile av.

Fordi hester er såkalte fluktdyr, det vil si at de instinktivt vil prøve å flykte når de føler seg truet, er de ikke så enkle å håndtere i industriell kjøttproduksjon. Det er for eksempel vanskelig å treffe dem med boltepistolen når de kaster hodet fram og tilbake. De er også særlig uegnet til mange timers frakt over store avstander i tettpakkede konteinere.

Et marked som styres av pris, er avhengig av at dyret hentes der det koster minst, fraktes til et billigst mulig slakteri, at kjøttet deretter prosesseres videre i en mest mulig effektiv fabrikk til lavest mulig pris, før det påføres et merkenavn og ender opp i en frysedisk. Først da får den triste historien en lykkelig slutt: Lasagne som bare koster 21,90 pr. kilo.

hege.ulstein@dagsavisen.no