– Unnskyld meg

Vi er på T-banen i Oslo. Inn kommer en mor, en datter i 10–12-årsalderen og bestemor. Jenta og moren sitter rett overfor meg. Bestemoren ved min høyre side.

Jeg ser ut av vinduet, forsøker å ikke lytte så mye til praten mellom de tre. Eller «mellom de tre»? Jenta dingler med beina, forholder seg taus. Mor og bestemor snakker sammen. Ikke deltagende eller til jenta. Bare til hverandre.

Moren er velkledd, i blå Helly-Hansen jakke. Hun snakker om dagen i dag. Jeg hører bruddstykker, men jeg får med meg at de ikke spiste da de var i byen. Det høres ut som om en stolthet over at de ikke rakk det. Mor skal ikke spise før i kveld, for da skal hun i selskap. Nå lytter jeg mens jeg forsøker å få i meg ei brødskive med meierismør kjøpt på Baker Hansen. Hun som solgte meg brød til salaten min var stort sett vant til at folk ikke kjøpte med. Lavkarbo tross alt.

– Jeg har ikke spist siden frokost, jeg, sier bestemoren med stolthet i stemmen. Nå kjenner jeg kanskje at jeg er litt sulten, fortsetter hun.

Jeg ser på klokka, den er 17.32.

Moren sier at ungene kan få noe mat de rasker sammen. De er innom planlegging av organiseringen for opplegget på lørdagskvelden. Jenta i hjørnet har ikke sagt et ord på 15 minutters T-banetur. Så sier hun:

– Jeg er feit, jeg.

Moren og bestemoren ser opp. Unn­skylder: – Hva er det for et utsagn, sier bestemoren, mens hun skyfler barnebarnet foran seg, de skal straks gå av.

Jeg ble sint, flau og full av anger. Jeg satt også i hjørnet mitt på setet og sa ingenting. Jeg bare lyttet. Men det jeg burde sagt og ropt etter dem var:

– Unnskyld meg. Lytter dere ikke til dere selv? Hva slags forbilder er dere for den jenta dere har med dere? Er det ingen av dere som lurer på hvorfor hun tror hun selv er feit ?

Men jeg gjorde det ikke, og jeg angrer. Derfor gjør jeg det nå:

– Hør på dere selv!

Unnskyld, jente, for at jeg ikke sa noe om det din mor og bestemor kom med av uttalelser. Unnskyld for at jeg ikke viste at jeg ble sint. Jeg burde brydd meg og sagt ifra. Kanskje ville dine nærmeste blitt flaue. Men kanskje ville det hjulpet dem til å tenke seg om. For du er ikke feit. Du er en helt vanlig normal tenåring, i skinny jeans og tykk genser, med nydelige øyne og langt hår. Som lever livet omgitt av instagram, selfies, snap og Facebook. Og åpenbart familie som ikke tenker seg om.

Og om dere ikke leser dette, så håper jeg jenta gjør det, eller noen andre med jenter i tenårene som sitter på T-banen i jeans og genser og er helt vanlige, men som ikke orker å tenke på hvordan de ser ut. Husk at det vi sier og gjør er utrolig viktig. Vi kan ikke bare gi bloggerne skylda. I en tid med kroppspress og glansbilder på alle kanter, er det ett sted vi kan gjøre mest mulig inntrykk på folk. Vi kan begynne med oss selv.