Unge trenger «motgift» mot alenegjøringen

Psykisk helsevern har mye å lære av klimakrisen, Bent Høye!

Vi lever i en tid med kjøttskam og flyskam. Barn og unge kjenner stadig oftere på frykten for egen fremtid. De unge, med Greta Thunberg i spissen, setter i disse dager dagsorden på FNs klimatoppmøte i FN. Flere deltar i skolestreiker og krever at ansvarlige voksne prioriterer klima fremfor økonomisk vekst. Klimakrisen er imidlertid bare en av flere «miljømessige» vansker som barn og unge må ta byrden for.

Til forskjell for klimakrisen, blir psykiske helsebelastninger ofte ansett som et individuelt problem løsrevet fra konteksten av familie, skole eller vennegjeng.

At barns psykososiale helse er prisgitt den sosiale konteksten de er en del av blir ofte oversett.

Skolen med sitt individuelle prestasjonsfokus, blir ikke ansett som et «miljøproblem» for de elevene som faller utenfor. Manglende inkludering og pedagogisk tilpasning blir isteden forstått som konsentrasjonsvansker, angst eller skolevegring. Dette til tross for at forskning viser at karakterjag og pålagt overtidsarbeid i form av lekser marginaliserer barn og unge både faglig og sosialt.

Et økende antall barn føler seg utenfor. Med opplevelsen av ensomhet følger helsevansker. Vedvarende familiekonflikter blir i noen tilfeller avdekket, men i mangel på familieterapeutisk kompetanse blir ofte fokuset på symptomene til barnet snarere enn familieintervensjoner med mål om å redusere skadelig familiedynamikk. Barna blir møtt av et psykisk helsevern som registrerer vansker i individet; som f. eks angst, depresjon eller skolevegring.

Dersom barn ikke mestrer, presterer eller trives på skolen eller har familievansker vil et møte med psykisk helsevern kunne legge stein til byrden. Barna blir ofte alene med ansvaret. Til forskjell fra klimakrisen, blir ofte ikke de voksne involvert eller ansvarliggjort for barns psykiske helse. Dette på tross av at det er voksne som setter premissene for kvaliteten på barns sosial arenaer, slik som i skolen eller familien.

Klimakrisen minner oss om hvor avhengig vi er av miljøet rundt oss, og at vi alene ikke kan utrette stort. Det gir like lite mening å løse klimavansker med utgangspunkt i handlingene til den enkelte borger som at barn og unge alene skal løse psykososiale helsevansker.

Det er derfor et stort paradoks at barn møter et psykisk helsevern hvor det settes søkelys på individuelle vansker uten at det samtidig gjøres noe med de sosiale forholdene som opprettholder uhelsen. Vi er avhengig av poliske myndigheter som ser hvordan samfunnet, og herunder også psykisk helsevern, både skaper og opprettholder psykososiale vansker hos barn og unge!

Den medisinske logikken som er innført i psykisk helsevern har skapt en diagnostisk profesjonsadel med uinnskrenket makt til å loggføre psykososiale vansker som tilkortkommenhet og sykdom hos individet.

Det er laget et system som er blind for kontekstuelle og sosiale forhold og med et haukeblikk på utilstrekkeligheter hos den enkelte. Barn og unge med psykososiale vansker trenger et psykisk helsevern som gir en «motgift» mot alenegjøringen! Helsemyndighetene har et ansvar for å tilrettelegge for at psykososiale helsevansker forståes i den sammenhengen det oppstår.

Hvordan vil du sikre at ungdom får hjelp på den arenaen de befinner seg, Bent Høye? Hvor blir det av familieterapeutene som ser psykisk helse i konteksten av sosiale relasjoner?

Regjeringen har markert familieliv og psykisk helse som et satsingsområde i sin plattform. Vi etterlyser at par og familieterapi også blir et satsningsområde innen psykisk helsevern. Finansieringsmodeller som teller individ og ikke familier, truer eksistensgrunnlaget for inneliggende familieavdelinger.

Vil det legges ned familieavdelinger på din vakt, Bent Høye? Kommunereformen vektlegger «tradisjonell» psykisk helse, og det er i liten grad vektlagt «relasjonell» helse, selv om forskningen viser en nærmere sammenheng mellom livskvalitet og relasjonell fungering enn til avgrensede symptomer alene. Hvor er satsingen på relasjonell helse, Bent Høye? Vi har de siste tiår fått økt kunnskap om betydningen av god relasjonell helse.

Ensomhet og manglende sosial kontakt er en like alvorlig trussel for folkehelsen, i form av nedsatt livslengde, som overvekt, dårlig kosthold og røyking.

Par og familieterapi er en tverrfaglig fordypning i å håndtere relasjonelle vansker som utøves av kliniske sosialarbeidere, psykologer og andre helseprofesjoner.

Studier viser at familieterapi er en kostnadseffektiv tilnærming med svært gode resultater for en lang rekke relasjonelle og psykiske helsevansker, både for barn, ungdom og voksne. I en rekke europeiske land (Sverige, Finland, England) har de nasjonale helsemyndighetene etablert tverrfaglige sertifiseringsordninger for familieterapeuter, som et ledd i å sikre et mangfold av modaliteter i psykoterapifeltet og for å motvirke at helsefeltet blir styrt av et smalt profesjonsmonopol.

I Norge har det de senere år blitt utdannet kliniske familieterapeuter på masternivå. Norske helsemyndigheter bør ta et selvstendig styringsansvar for å vektlegge relasjonell helse og sikre at familieterapeutisk kompetanse blir et lovfestet tilskudd i psykisk helsevern.

Et steg i riktig retning vil være utarbeide nasjonale sertifiseringsordninger for par- og familieterapeuter med psykoterapeutisk kompetanse på masternivå, slik at psykisk helsevern får en motvekt mot «individfokus» og kan gi kvalifisert bistand i forhold til kontekstuelle og relasjonelle helsevansker.