I dag er verdensdagen for psykisk helse. Dagen vi skal rive ned den gamle veggen av stigma og holdninger, og bygge en ny en, av forståelse og respekt.
Psykisk helse har lenge vært skambelagt, noe man ikke skal snakke så mye om. Det bygger på utdaterte holdninger og mangel på kunnskap. Men nå har vi mer kunnskap enn før, så nå står det rett og slett på holdningene våre rundt psykisk helse.
Vi vet at de fleste støter på psykiske utfordringer av ulik grad gjennom livet. Det skal vi ikke legge skjul på, men snakke om.
Jeg bestemte meg for en tid tilbake at det var på tide å være åpen, og slå et slag for oss unge, i Aftenposten Si ;D. For faktumet er det er mange som kan kjenne seg igjen i min historie.
Skolen er en viktig del av livet, som former deg. For meg var det vanskelig å spørre om hjelp på skolen. Det var vanskelig å få forståelse da jeg forklarte at noen dager har jeg så vidt krefter til å komme meg dit.
At det var en klump i magen som stoppet meg i hovedinngangen som en metalldetektor på en flyplass.
Skolen er, rent objektivt sett, den største, og viktigste sosiale arenaen for barn og unge mellom seks og 19 år. På godt og vondt er dette en av de viktigste arenaene i oppveksten. Hvor lærere utgjør avgjørende rolle, for det er lærerne som møter elevene hver dag. De har ansvar for å ta vare på elevene, og sørge for at de har det bra når de er på skolen. Dessverre er ikke dette tilfellet for alle.
Skolehelsetjenesten sammen med skolen og lærerne har lovpålagt ansvar for at elevene trives på skolen. Alt for mange blir møtt med en stengt dør hos helse sykepleieren.
Jeg tviler ikke på helsesykepleiernes vilje eller kompetanse, derimot vedtakene og midlene som ligger til grunn. Et gjennomgående tema hos alle tilbud for ungdom er at det er for lav kapasitet. Helsesykepleier to ganger i uka og en helsestasjon som er åpen tre dager i uka er ikke nok.
Jeg lever i den troen at jo tidligere det oppdages, jo lettere er det å ta tak i. Skal vi klare det må Bupa, skolehelsetjenesten og helsestasjoner styrkes til den grad at de som trenger det kan få hjelp.
Det i seg selv er et stort steg i riktig retning, men ikke hele løsningen. Unge sin mentale helse blir alt for ofte bagatellisert. «Du er bare litt trist» og «du er i puberteten», har jeg fått høre.
Ungdom i utvikling har en borgerkrig av hormoner og tanker i kroppen. Men å tro at poengteringen av det er løsningen, blir helt feil. Det virker som at et voksent menneske har større rett, eller grunn til å være deprimert enn en ungdom.
Som om man må ha livserfaring for å være deprimert. Faktumet er at ungdom kan være like deprimert som et voksent menneske. Ansiennitet henger ikke sammen med depresjon.
Unge mennesker må bli tatt på alvor når vi deler våre dypeste tanker. For det er ikke lett å føle seg alene i et klasserom fylt med mennesker. Eller å sitte inne med tanker om at man er verdiløs, ubrukelig, talentløs eller dum.
Det vanskeligste er å spørre om hjelp, så vi må gjøre det vi kan for at det blir lettere. Derfor kan ikke låste dører og umyndiggjørende holdninger være en del av ligningen.