Ungdom ingen vil ta ansvar for

Krigstraumatisert ungdom blir brukt som middel for å skremme andre unge fra å flykte til Norge.

Innlegget er skrevet sammen med Tove Wang, generalsekretær Redd Barna, Margreth Olin, filmskaper, Andrea Sjøvoll leder PRESS, Mimmi Kvisvik, forbundsleder Fellesorganisasjonen (FO), Gerd Fleischer, org.leder Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF), Rune Berglund Steen, leder Antirasistisk Senter, Berit Hagen Agøy, generalsekretær Mellomkirkelig råd, Linn- Elise Øhn Mehlen, leder Rød Ungdom, Stian Seland, leder LNU - Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, Andreas Halse, leder Sosialistisk Ungdom, Hilde Krogh, Vergeforeningen Følgesvennen, Jóna Hafdis Einarsson, leder Norsk Barnevernsamband, Thomas Birkeland nestleder Norsk Folkejelp Solidaritetsungdom, Hedda Larsen Borgan, daglig leder Juss-Buss, Ana Lopez Taylor, leder Innvandrernes landsorganisasjon (INLO), Erik Høidahl, generalsekretær Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA), Liv Tørres, generalsekretær Norsk Folkehjelp.

Enslige mindreårige asylsøkere fikk ingen plass i asylavtalen mellom Frp, Høyre, Venstre og KrF. Unge alene på flukt trenger et sterkt vern. I Norge blir en liten gruppe blant disse gitt en tidsbegrenset tillatelse fram til de fyller 18 år. Ungdom som bærer på traumer fra krigs- og konfliktherjede land som Afghanistan og Somalia blir brukt som middel for å skremme andre unge fra å flykte til Norge.

De tidsbegrensede tillatelsene til enslige mindreårige ble innført som et innstrammingstiltak i 2009. Tillatelsen gis til enslige mindreårige mellom 16 og 18 år som Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda mener ikke har et beskyttelsesbehov, men som ikke kan returneres til hjemlandet fordi de ikke har omsorgspersoner som kan ivareta dem der. Tiltaket har så langt rammet rundt 180 ungdommer. I underkant av 30 av disse har returnert til hjemlandet. En tredjedel bor fortsatt i asylmottak, mens en tredjedel vet myndighetene ikke hvor er. Flere har forsvunnet eller valgt å gå under jorda i Norge eller er på ny flukt i Europa.

Bakgrunnen for tiltaket var et ønske om å redusere antallet enslige mindreårige som kom til Norge. Regjeringen Stoltenberg mente at gruppen krevde for mye ressurser og at Norge mottok en uforholdsmessig stor del av de mindreårige på flukt. I tillegg mente regjeringen at en strengere norsk praksis ville være et tydelig signal som ville forhindre at barn og unge la ut på en farefull ferd til Europa. Signaleffekten regjeringen ønsket har vært feilslått.

Ankomsttallene for enslige mindreårige i Norge gikk ned etter at innstrammingen ble innført. Samtidig økte tallene tilsvarende i Sverige. Samlet sett har antallet enslige barn og unge på flukt til Europa økt siden 2006, da UNHCR startet registrering av denne gruppen.

De menneskelige omkostningene er store. Mange aktører har advart mot bruken av midlertidige oppholdstillatelser. Det er en kjent sak for ansvarlige myndigheter at mange av ungdommene lider av alvorlige psykiske og fysiske lidelser som følge av påkjenningene ved frykten for retur. Det finnes flere eksempler på selvskading og selvmordsforsøk. Og enkelte har vært innlagt på lukket psykiatrisk avdeling.

Når ungdommene fyller 18 år, forventes det at de bryter med sitt sosiale nettverk, skole og helsebehandling og returnerer til hjemlandet. En del av ungdommene har tilbrakt store deler av livet på flukt utenfor hjemlandet, og mange av ungdommene mangler et nettverk å støtte seg til i hjemlandet. Den største gruppen kommer fra Afghanistan, og de må i tillegg forholde seg til en vanskelig sikkerhets- og humanitær situasjon ved retur. Uten rett til utdanning, jobb eller videre liv i Norge etter fylte 18 år, må ungdommene ta avgjørende valg i livet på et høyst usikkert grunnlag.

Barnekonvensjonen artikkel 39 sier at alle egnede tiltak skal treffes for å «fremme fysisk og psykisk rehabilitering og sosial reintegrering av et barn som har vært utsatt for: enhver form for vanskjøtsel, utnytting eller misbruk; tortur eller enhver annen form for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff; eller væpnede konflikter». Helsepersonell sier det er umulig å få til dette for ungdom med tidsbegrenset oppholdstillatelse på grunn av den usikre situasjonen ungdommene befinner seg i. Det er svært vanskelig å gi ungdommene den traumebehandlingen de trenger.

Rettssikkerheten til ungdommene er ikke godt nok ivaretatt. Flere av ungdommene sier at de ikke visste hva de var med på under asylintervjuet eller hvor viktig intervjuet var. Flere har latt være å fortelle om overgrep eller andre hendelser de har vært utsatt for på grunn av skam. Det er vanskelig for dem å forstå hva som står i vedtaket, og hvorfor tillatelsen er tidsbegrenset. En del advokater gjør ikke god nok jobb ved forkynning av vedtaket. Det finnes eksempler på at advokaten har sendt brev til ungdommen der det først gratuleres med oppholdstillatelse i Norge. Dette er misvisende og svært uheldig. Vi som bistår denne gruppen, syns det er vanskelig å forklare ungdommene innholdet i vedtaket. I noen tilfeller fremstår det som vilkårlig hvorvidt tillatelse til unge enslige asylsøkere blir gjort tidsbegrenset eller ikke.

Helseopplysninger skal vektlegges i vurderingen om hvorvidt tillatelsen skal tidsbegrenses eller ikke. Dette fastslås i retningslinjer. Samtidig finnes det ikke en lovregulert prosedyre for systematisk kartlegging av enslige mindreåriges psykiske helse. Det er heller ikke et system som sikrer at helseinformasjon fra mottaksansatte, verger og andre som kjenner ungdommene, blir videreformidlet til asylsaksbehandlerne. Mange asylsøkere har mangelfull forståelse for psykisk helse. Det kan også ta tid å åpne seg. En ungdom kan derfor ha alvorlige psykiske helseproblemer som ikke avdekkes før Utlendingsdirektoratet fatter vedtak i saken.

Ifølge helsepersonell kan traumatiserte fungere forholdsvis normalt i perioder. Traumer kan reaktiveres ved nye belastninger, som ved et avslag på asylsøknaden. Utlendingsforvaltningen legger imidlertid mindre vekt på helseproblemer som har sammenheng med avslag på asylsøknaden. Generelt legger Utlendingsnemnda mindre vekt på opplysninger som fremkommer sent i asylprosessen. I mange saker fyller ungdommen 18 år innen Utlendingsnemnda behandler saken. Ungdommen vil da bli behandlet som voksen, og terskelen for å få oppholdstillatelse på grunn av helseproblemer vil være mye høyere enn for en mindreårig.

Den særdeles krevende situasjonen med midlertidig opphold i Norge, tidligere traumatiske opplevelser og tanken på en framtid der de må foreta håpløse valg, overgår ungdommens tåleevne. Disse ungdommene har lidd nok. Den nåværende regjeringen må ta ansvar og avskaffe de midlertidige tillatelsene til enslige mindreårige.