Hatet får ikke vinne

Jeg lovet meg selv å aldri mene noe igjen. Til jeg innså at det gjør dem enda farligere.

14. oktober 2019 var jeg på vei hjem fra et møte, etter å nylig ha kommet inn i fylkesstyret til AUF i Oslo. Samme dag hadde jeg et leserinnlegg på trykk i Aftenposten, hvor jeg skrev at regjeringen burde kutte støtten til Human Rights Service.

En organisasjon som fremmer islamfiendtlige holdninger.

Les også: «Våkn opp – alt går ikke til helvete»

En organisasjon som ber folk om å dokumentere den «kulturelle revolusjonen» på gaten gjennom bilder. En organisasjon der informasjonslederen stiller spørsmål om moskeer i Norge bør rives og kaller islam den 11. landeplage – alt støttet av våre skattepenger.

Det hadde allerede tikket inn flere meldinger i løpet av dagen om at jeg som innvandrerjente ikke kan mene noe om politikk, og at jeg bare må være glad for å ha fått oppholdstiltillatelse i Norge – til tross for at jeg er født her.

Jeg setter meg på T-banen etter en lang dag og merker fort en dame som stirrer på meg.

Det var ubehagelig, så jeg reiser meg for bytte vogn. Men på vei ut, stiller damen seg rett foran meg. Jeg leste innlegget ditt i dag.

Dere er noen kakerlakker, sier hun, tar ut nøklene fra lomma si og kutter meg i håndflaten. 

Les også: – Jeg fikk panikkangst. Presset var så stort at det ble uutholdelig (+)

Dette var dagen jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle skrive leserinnlegg eller engasjere meg igjen. Jeg var livredd i flere uker for å ta T-banen og å gå rundt alene i sentrum.

Etter som tida gikk fikk jeg tenkt. Hatet skal ikke vinne. Mitt ungdomsengasjement skal ikke forsvinne. Det at min stemme forsvinner, kan kun føre til at andre av fremtidens ungdomspolitikeres engasjement også forsvinner.

Jeg føler et ansvar.

Aldri før har jeg vært mer motivert for å engasjere meg. Jeg vil være med på å skape rom for flere minoritetsstemmer. Få dem til å føle seg representert og hørt – fordi det er så få av dem i det offentlige i dag. Ungdom må vite at i et land som Norge står ytringsfriheten sterkt og alle skal føle at deres stemme blir tatt på alvor, uansett hvem du er og hvor du kommer fra.

Holdningene jeg ble møtt med denne dagen for snart ett år siden, er farlige holdninger som fortsatt eksisterer i samfunnet vårt.

Men det som er enda farligere er hvis vi ikke tar kampen og står opp mot dem.

Les også: – Jeg hadde aldri funnet på å gjøre noe som hadde medført at en politibetjent ville gasse meg

Likegyldighet er vår verste fiende når det kommer til rasisme. Likegyldighet er med på å bagatellisere holdninger som ikke burde finnes 2020.

Det holder ikke med å si at «jeg er ikke rasist». Vi må vise med handling at vi er antirasister. Håvard Vederhus, tidligere leder av AUF i Oslo som ble drept 22. juli 2011 på Utøya, sa: «For det er nemlig sånn, at kunnskap forandrer alt».

Så, kjære ungdom, uansett hvem du er, hvor du kommer fra, hvem du elsker og hva du mener. Det er plass til deg. Ikke la deg skremme til taushet. Kanskje politikk virker fjernt og avansert, men det viktigste er at du føler på urettferdighet og at du vil være med på å skape endring.

Verden trenger at vi bruker stemmene våre og sammen må vi jobbe for forandringene vi mener verden trenger. Hver eneste dag – det er vårt ansvar.