Hat mot hat er ingen løsning

I november skjer det; millioner av amerikanere skal trekke til samfunnshus, gymsaler og skolebygg for å avgi stemme i presidentvalget. Alternativene blir ofte presentert slik: En kan velge mellom den moderate demokraten, Joe Biden, eller den sittende presidenten, Donald Trump, en despotisk høyrepopulist i demokratiske fåreklær.

Hvordan kunne en mann som ham, et kroneksempel på en høyrepopulist, i det hele tatt bli valgt?

Er det riktig å anta at amerikanere flest ikke vet bedre?

I løpet av det siste tiåret har en høyrepopulistisk storm herjet kloden, og Trump er langt fra den eneste av sitt slag som har blitt en sentral maktfaktor i politikken. Vi finner en rekke eksempler i Europa, og noen argumenterer for at selv norske Frp tilhører det mangfoldige selskapet av høyrepopulistiske partier, der en kan finne alt fra det relativt moderate og nyliberalistiske til det ultrakonservative og autoritære.

Selv om Frp trolig føler seg nokså ubekvem i dette selskapet, blir partiet ofte omtalt som høyrepopulistisk i den norske debatten.

Les også: «Drain the sump, husker dere? Vel, seks av landsmøtets 12 hovedtalere hadde Trump som etternavn»

Donald Trump. Foto: Cnp / Abaca

Med høyrepopulistenes ukonvensjonelle stil og det som ofte betraktes som til dels illiberale trekk, gir partiene liv til bekymring hos mange moderate og liberale velgere.

Er bekymringen legitim?

Utgjør høyrepopulistene en trussel mot demokratiet, eller er det mer presist å anse dem som et korrektiv?

Du ble muligens overrasket da du leste spørsmålet ovenfor; at jeg i det hele tatt insinuerer at vi har noe å lære av høyrepopulistene og deres tilhengere. Da er vi kommet til problemets kjerne. Altfor mange ser på mennesker som posisjonerer seg ytterst til høyre som uintelligente.

Det utgjør en større trussel mot det liberale demokratiet enn mange høyrepopulister.

Trump er ikke annet enn et symptom på en alvorlig sykdom som plager det amerikanske samfunnet. Sykdommen er intoleransen; plariseringen og fordommene som ødelegger samfunnsdebatten.

Vi snakker om hverandre snarere enn med hverandre.

For la oss snakke om høyrepopulistene, du vet, de fremmedfiendtlige, nasjonalistiske og enkle; de som synes asfalt og avgiftslettelser er viktigere enn kvoteflyktninger og klimakrisen; de som ikke tenker to ganger før de skriver noe i kommentarfelt; de som bruker ytringsfriheten som forsvar når de anklages for å være hatefulle og rasistiske.

Les også: «De som bar oss gjennom krisa kommer til å måtte betale regninga»

Ja, de er sannelig legemliggjøringen av demokratiets forfall, eller?

Et robust demokrati bygger på diskusjon og forståelse. En ytrer et argument, lytter til motargumentene og kommer med et tilsvar. Idealet er at vi, i møte med fremmede meninger, ber om begrunnelser og søker forståelse.

Målet med en diskusjon er selvsagt ikke å bli enige i enhver sak – det er umulig – men en bør ha som mål å sitte igjen med et bredere perspektiv og flere nyanser. Hvorfor kaster så mange dette idealet på dør i møter med våre høyrepopulistiske medborgere?

Det er naturligvis enkelt å bli oppgitt når man blir torpedert med usakligheter, men den offentlige debatten blir ikke bedre ved at man svarer med kjølig forakt.

For det kan da ikke overraske noen at USAs middelaldrende, arbeidsløse, hvite menn blir forarget når brede samfunnslag ser ned på dem? Det har utviklet seg til et ondartet problem, der sinne genererer ytterligere sinne.

Grupper blir satt opp mot hverandre, og demokratiet blir balanserende på en smal påle.

Er ikke de liberales mantra at alle mennesker er likeverdige, iboende gode og, ikke minst, fornuftige? Det passer dårlig overens med fordømmelsen mange liberale praktiserer overfor meningsmotstandere på ytterste høyrefløy. Det er et godt eksempel på en dobbeltstandard.

Les også: Erna Solberg etter Sians krenkefest: – Ytringsfriheten har en kostnad

En mer liberal tilnærming vil være at det eksisterer en rasjonell årsak bak høyrepopulistenes politiske orientering. Det betyr selvfølgelig ikke at man skal tolerere alt; en skal sette ned foten i møte med ytringer og holdninger som er hatefulle.

Løsningen er imidlertid ikke å møte hat med hat; vi må møte hverandre til dialog.

Vi tilhører alle det samme samfunnet. For å sikre et stabilt demokrati, må vi søke å forstå hverandre. Gjennom samtale kan vi unngå at motiver blir gjenstand for fremmedgjøring, spekulasjoner og konspirasjonsteorier.

Det handler om å se hvor din meningsmotstander kommer fra; lære dem litt bedre å kjenne.

Veien til et bedre demokrati går gjennom inkludering og forståelse. Vi må tro at vi vil hverandre vel – ellers er demokratiet vårt på ville veier.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.