Generasjon kanskje

For et par uker siden gjorde jeg et sosialt eksperiment.

Jeg spurte ti stykker om de ville være med på en forestilling.

Fem sa kanskje, og aldri noe mer. To av de som svarte ja, avlyste samme dag.

Vi lever i mulighetenes verden. Det er alltid noe som skjer, enten det er en fest, en bursdag, en forestilling, eller en treningsøkt. Det går alltid en kinofilm, det er alltid en konsert, og vi kan kontakte hvem som helst med et tastetrykk.

Les også: Høyre om BSU: – Skal ikke være en sparegris for dem som allerede har klart det

Resultatet ser ut til å være at vi sjelden klarer å forplikte oss til noe som helst. I stedet for å si ja, sier vi kanskje.

Jeg mistenker til tider at «kanskje» egentlig betyr at «Jeg er med, men bare hvis det ikke skjer noe mer spennende.»

Dette er en av tingene jeg lenge har synes er vanskelig. Derfor tok jeg det opp med psykologen min. Hun svarte med å fortelle en lignende historie fra sitt eget liv, og sa at «Dette er noe alle opplever. Det er ikke personlig.»

Hun mente det nok som en trøst, men jeg følte meg ikke særlig trøstet. Faktisk, så skulle jeg ønske at jeg var problemet, fordi da kunne jeg ha fikset på noe.

Hvis dette er standarden, så er det ikke et personlig problem, men et samfunnsproblem. Og det er jo faktisk enda verre.

Les også: «Menn som klager over å betale for munnbind: Velkommen til livet som kvinne»

Å ha mange muligheter kan være en bra ting, men det går an å ha for mye frihet. Vi er ikke opptatte hele tiden, mesteparten av tiden er vi bare selvopptatte. Det er nødt til å gå an å ta et valg og stå for det.

Hvis vi sier ja til å møte på noe, så skal vi ha en god unnskyldning til å ikke komme. Å skulle på en annen fest i stedet for er ikke en god en. Hvis vi sier «kanskje», så bør det være fordi det kan hende vi får en jobbvakt den dagen. Ikke fordi det kanskje dukker opp et mer interessant sted å være.

Flere unge i debatten, takk! 
Er du mellom 13-21? Hver fredag dedikerer vi kronikksiden i avisa vår til deg. 
Send inn ditt bidrag til debatt@dagsavisen.no, 5000 tegn med mellomrom. 
Gleder oss til å lese ;)