Over 50.000 norske elever opplever mobbing. En av fem dropper ut av videregående opplæring og en av fem grunnskoleelever mangler grunnleggende ferdigheter i fag som norsk og matte. Norges ressursbruk per elev er skyhøy sammenlignet med andre land, og likevel scorer vi bare gjennomsnittlig på internasjonale undersøkelser.
Det er på tide å innse at den sentralstyrte enhetsskolen ikke fungerer, og aldri har gjort det heller.
Les også: «Det er vanskelig å være åpen om sine mørkeste tanker, spesielt for oss gutter»
Dagens offentlige skolestruktur opprinner fra industrialiseringen sent på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Da var målet med utdanning å skape lovlydige industriarbeidere som lyttet til ordre og gjorde som de ble fortalt.
Siden den gang har skolen vært omtrent den samme. Mens samfunnet har gått igjennom revolusjon etter revolusjon på en rekke områder så har skolens største revolusjon de siste 100 årene vært at lærerne kan bruke smartboard istedenfor tavle i undervisningen.
Vår byråkratiske og ineffektive utdanningssektor umuliggjør de fleste former for eksprimentering, nytenkning og innovasjon. Mens private virksomheter er avhengige av å lære av sine feil, utvikle seg, og tilpasse forbrukerne, har offentlige virksomheter svært få intensiver for å gjøre det samme.
En privat og selveid skole med dårlige resultater og misfornøyde kunder vil til slutt straffes i form av konkurs, og en ny og bedre skole vil ta over tomrommet.
Les også: «Jeg sitter alene på rommet og leser kommentarer om hvor forbannet alle er på oss»
En offentlig skole med dårlige resultater og misfornøyde elever belønnes derimot med enda mer av skattebetalernes penger.
Vi lever i en kunnskapsbasert økonomi der prediktorene for suksess er veldig annerledes enn det de var før. Økende globalisering, automatisering og digitalisering medfører et enormt behov for kunnskap, kompetanse og tilpasningsevne. En privatisert og markedsstyrt utdanningssektor vil være robust nok til å henge med i denne utviklingen, i motsetning til dagens politikerstyrte utdanningssektor.
Pandemien har gitt oss et godt eksempel på nettopp dette.
Da skolehverdagen brått ble nettbasert slet noen med å tilpasse seg, mens andre blomstret som aldri før foran skjermen fordi de fikk mer kontroll, og slapp å sitte stille hele dagen i et lite klasserom med 30 elever og en lærer. Det var altså en pandemi som skulle til for å gi elevene mer frihet i skolehverdagen. Dette illustrerer noe som er ganske åpenbart; Alle elever er unike og har forskjellige behov, interesser og forutsetninger, og dagens rigide skolestruktur vil aldri kunne ta fullt hensyn til dette.
Les også: «Jeg er en feminist, sier jeg. Å ja, så du hater menn, altså? Svarer de»
Enhetsskolens formål er å være sosialt utjevnende, men paradoksalt nok er den mer det stikk motsatte. Når alle skal passe inn I den samme A4-modellen så er det åpenbart at mange vil falle utenfor.
Vi ser gang på gang at det er de elevene som kommer fra rike og akademiske familier rykker fra, mens de svakeste elevene havner utenfor fordi de ikke får den oppfølgingen de trenger, eller fordi de ikke lærer seg grunnleggende ferdigheter.
Første steg mot en mer fristilt utdanningssektor vil være å tillate private skoleeiere å ta ut profitt.
FpU mener det er viktigere å sikre at alle elever får muligheten til å velge den utdanningen de ønsker basert på deres unike behov og ønsker, enn å hindre at noen tjener penger på å drive skole.
Les også: «Det demokratiske og trygge Norge du vil leve i, vil også enhver muslim leve i»
Et annet steg i riktig retning vil være å likebehandle private og offentlige skoler. I dag må alle som velger en privatskole betale skoleplass i tillegg til å betale for offentlig skole gjennom skattseddelen. Dette vil i praksis si at retten til å velge en privatskole som gjør ting litt annerledes er forbeholdt de mest velstående familiene. Tusenvis av elever har ingen mulighet overhodet til å velge noe alternativt, og er tvunget til å være med i den offentlige fabrikkskolen.
Vi vil ha svar på følgende: Er politikerne, Kunnskapsdepartementet og fagforeningene villige til å tenke alternativt rundt hvordan skolen skal organiseres, eller skal det ta 100 år til før vi får se en reell endring?