«Bare ta kontakt, altså»

I flere år var jeg «kasteball» mellom psykologer, helsesøstre, pedagoger og spesialister.

Jeg var åtte år gammel. Jeg husker fortsatt skrikingen, drikkingen og håpet om at noen skulle se meg.

Pappa drakk av flaskene han hadde gjemt rundt i huset. Bak sofaen, i sekken, i bilen. Jeg snakket ikke med noen om uroen hjemme.

En del av meg tenkte at det kanskje var normalt å ha det sånn.

Debatt: «Det er jevnt over et overfokus på psykisk uhelse»

Da jeg var rundt 12, betrodde jeg meg til en voksen om pappa sin drikking. Jeg ble satt i kontakt med barnevernet. Saken ble henlagt.

I mange år slet jeg med depresjon og angst. Men en dag tok en venn av meg kontakt med sosialpedagogen på ungdomsskolen, og møtene med helsetjenesten startet. I flere år var jeg «kasteball» mellom psykologer, helsesøstre, pedagoger og spesialister. De skulle hjelpe meg.

Jeg fortalte historien min utallige ganger, og journalen ble sendt på rundgang.

Det beste var å bli sett, og vite at voksne brydde seg om meg. Det verste var å knytte seg til mennesker som etter hvert bare forsvant. Det tok fem år før jeg fikk noen diagnose og en psykolog som virkelig hjalp meg. Er dette bra nok?

Helsetjenesten i Norge har hjulpet meg. Likevel føltes det ofte som om de jeg snakket med, ikke egentlig brydde seg om meg, eller hvordan jeg hadde det. Jeg snakket med mange personer som virket likegyldige til det jeg hadde å si. Dette fikk meg til å føle at de ikke ville snakke med meg, men gjorde det fordi det var jobben deres.

Les også: Frykter konsekvensen av Raymonds sosiale innstramminger

Da Ari Behn tok sitt eget liv, ble det skrevet om i alle aviser og nesten alle visste om det og snakket om det. Det finnes ungdommer som daglig vurderer å gjøre det samme. Hvor blir dette skrevet om? Hvor er hjelpen til disse unge fantastiske menneskene?

Vi må ta sterkere tak og forhindre at det skal gå så langt.

Det er vanskelig å si ifra når man har det vondt, og jeg tror de fleste unge heller vil holde ting for seg selv. Vi får hele tida beskjed om at det bare er å ta kontakt hvis man trenger hjelp, men det er ikke så lett.

Man må føle seg trygg og ivaretatt. Man trenger en person som viser medfølelse og som ikke bare er profesjonell. Noen som ser deg.

I oktober var det verdensdagen for psykisk helse. Vi må kunne ha en åpen diskusjon om temaet uten at noen blir ukomfortable. Selv om det er mange tilbud til unge som sliter så er det ikke bra nok. Å få hjelp burde gå fortere og unge må få vite at det alltid er noen som bryr seg der ute.

Jeg har et håp om at det en dag skal være like greit å ha det psykisk vanskelig, som fysisk vanskelig.

Jeg vil at unge skal vite at det er helt greit å slite, det betyr ikke at det er noe galt med deg. Det finnes alltid håp og ting blir alltid bedre, man må bare tørre å ta første steg.

Noe av det viktigste er å sjekke inn på vennene sine, og tørre å si ifra til en voksen man stoler på hvis det virker som at personen ikke klarer å spørre om hjelp selv.

Noe av det jeg er mest takknemlig for er vennen min som sa ifra til en hun stolte på at jeg slet.

Les også: «Livet med en usynlig sykdom kan se helt vanlig ut»

I begynnelsen var det vanskelig å akseptere at hun hadde delt noe så sårt om meg til en person jeg ikke kjente, men med tida ble jeg glad for at hun turte å ta det første steget for meg og at jeg fikk den hjelpen jeg trengte.

Dagsavisen kjenner identiteten til artikkelforfatteren