Jeg er en feminist, sier jeg. Å ja, så du hater menn, altså? Svarer de.
Dette er erfaringen jeg har med å fortelle folk at jeg er en feminist. Nei, vent, fortelle menn at jeg er en feminist. Jeg er ofte nødt til å forsvare meg og si «Nei, jeg hater ikke menn», eller «feminisme handler om likestilling, ikke om å heve kvinner over menn», eller en rekke andre frase jeg kunne brukt timevis på å liste opp.
I offentligheten er det tabu å si at man ikke er feminist, men på privaten er det plutselig tabu å være det.
Feminisme handler om likestilling mellom alle kjønn og kjønnsidentiter. Det er så enkelt. Det finnes mange undergrupper innenfor feminisme som kan vike litt fra dette, men den generelle oppfatningen og den faktiske definisjonen er likestilling.
Mitt ønske er å få en bevissthet på urettferdighet mellom kjønn.
Ja, menn er også ofre for sexisme og patriarkatet, men det er et faktum at kvinner lider mer under disse enn menn. Det er derfor flere problemer å belyse blant kvinner enn menn innenfor dette temaet, og det er derfor vi feminister snakker såpass mye om det; ikke fordi vi hater menn.
Hele mitt løp på videregående var jeg opptatt av feminisme, og visste tidlig at dette var min hjertesak. Derfor pratet jeg mye om feminisme med både jenter og gutter i løpet av disse årene. Det skulle vise seg at guttene jeg pratet med hadde en helt annen oppfatning av min ideologi enn det jeg selv hadde, og til tider prøvde de å fortelle meg hva jeg mente. Av og til fikk jeg også inntrykket av de var litt redd for feminisme. Derfor tok jeg mange diskusjoner med disse gutta og prøvde å rette opp den feilinformasjonen som så mange av dem hadde fått – for jeg kjente meg jo ikke igjen i min egen ideologi!
Jeg mener ikke at menn er instinktivt imot feminisme.
Dette er nok noe som er lært og feilkommunisert. Etter å ha pratet med ulike gutter og menn om feminisme har jeg fått inntrykket at de fleste blir fortalt om dette begrepet av andre menn, gjerne eldre familiemedlemmer. Feminisme er i stadig utvikling, og den feminismen vi har i dag, er ikke den samme som på 70-tallet. Mange gutter og menn får altså med seg en noe utdatert versjon av feminisme. I tillegg får de et altfor lite detaljert bilde av hva det er ved å kun høre om det fra andre menn.
Det at feminisme blir lært bort hovedsakelig gjennom «the male gaze» kan være problematisk.
Her er det viktig å understreke at jeg ikke mener at menn ikke har mye viktig å si om feminisme, for det har de! Vi trenger deres perspektiver på det, og kritiske spørsmål er det som driver oss videre. Likevel er det viktig å huske på hvorfor vi har feminisme: for å utjevne maktubalansen mellom kjønnene. Og siden denne maktubalansen, i de fleste tilfeller, faller i menns favør, er det viktig å ha ulike kvinners perspektiv på dette temaet.
Vi kvinner kjenner sexismen på kroppen.
Veldig mange av oss sitter med et helt arkiv av ubehagelige eller urettferdige hendelser fra livene våre som underbygger hvorfor feminisme fortsatt er høyst relevant. Kvinner må derfor få dele sine opplevelser, slik at vi alle kan få et større og tydeligere bilde på hva som foregår.
Fra mine 13 år med grunnskole kan jeg ikke huske å ha lært så mye om feminisme.
De gangene det har blitt nevnt er i historietimene eller norsktimene som dreide seg om litteraturhistorie. Altså får man inntrykket av at feminisme var noe man drev med før, og kanskje er det ikke så nødvendig i dag. Dette stemmer jo ikke. Når vi ikke får noe opplæring i skolen om hva feminisme er og hvorfor vi trenger det, faller alt på undervisningen i hjemmet eller fra sosiale medier, som begge kan føre til sterke ekkokamre. Det jeg ønsker meg til jul er derfor at skolen tar på seg et større ansvar i undervisninga om feminisme, slik at jeg, jente (19), ikke sitter med dette ansvaret tilsynelatende alene.