- Dette er et svar på debattansvarlig Selma Morens kommentar «Hva vil du ha? Applaus?»
I sin kommentar «Hva vil du ha? Applaus?» bestreber skribenten å problematisere unges ønske om et friere ytringsklima, samtidig som skribenten selv både stigmatiserer og kommer med saftige antagelser til begrunnelsen for hvorfor hele 52 prosent mener at politisk korrekthet har gått av skaftet.
Å si at man ikke bør ytre seg basert på hvem man er gir, meg et kaldt gufs nedover ryggen.
Hvorfor ellers si noe så mistenkeliggjørende som «Betyr det at disse gutta står foran Stortinget og protesterer for undertrykte grupper? Nja.»? At særlig gutter er opptatt av ytringsfriheten betyr ikke at de har mer eller mindre rett til å bruke den basert på hva skribenten selv mener det er viktig å bruke den til!
Ytringsfriheten er universell uansett hvem man er, også om man er hvit mann.
[ Debatt: Barn kommer til meg fordi de er redde. Redde for å bli redde ]
Jeg er enig i at f.eks. enkelte grupper i samfunnet ikke har den samme emosjonelle tilgangen til det jeg kaller ytringsrommet. Ytringsrommet er en betegnelse på arenaer vi ytrer oss i. Det at enkelte ikke føler seg velkommen, eller frykter konsekvenser de opplever som disproporsjonale til deres ytring er et reelt problem vi må løse uten å senke andres tilgang til ytringsrommet.
Jeg er uenig i at hvem man er skal ha noe å si for hvilken ytringsfrihet man har, fortjener eller bør bruke etter noens syn. Jeg mener at det er feilslått å fokusere på spesifikke grupper, når det som egentlig er problemet slik jeg leser ordskiftet er manglende debattkunnskaper hos befolkningen.
Derfor begynner jeg med skribenten som er debattansvarlig i Dagsavisen. Med en større plattform medfølger det også et større ansvar, og jeg appellerer til skribentens uttrykte ønske om å hjelpe de som ikke føler de har lik tilgang til ytringsrommet få den tilgangen. Jeg mener at vi ved å ha en mer ryddig, og mindre polariserende debatt kan inspirere og bidra til å bygge et ansvarlig og inkluderende ordskifte.
Da er det viktig å ikke bruke anekdoter og personlig erfaring til forsøke å skyve et uttrykt ønske fra 52 prosent av befolkningen under et teppe. Det er direkte polariserende. 52 prosent i en undersøkelse sier de opplever noe annet, og da vil jeg lytte til dem.
[ Debatt: For tykk til å være transperson ]
Da er det viktig å ikke trekke konklusjoner som generaliserer det å være mann til det å være slem på internett. Det er polariserende for halvparten av befolkningen. Utsagn som «menn som uttaler seg bastant om sårbare grupper» har ingenting med de 15–25-åringene Opinion har spurt.
Da er det viktig å møte andre mennesker med åpent sinn, en real velvilje til å faktisk vurdere om man selv tar feil, og en vilje til å hjelpe andre ordlegge seg. I likhet med oppdragerrollen for barn, har vi som offentlige debattanter et lignende ansvar til å belyse hvordan argumenter kan foregå, og vise gjennom eksempler hvordan vi kan være uenige på bedre måter.
Jeg mener at vi må ta i bruk midler som bygger god debattskikk, og unngå at ordskiftet bærer et preg av det man i en vanlig menneskelig relasjon ville kalt verbalt misbrukende språk. Jeg mener at det ligger mot i det å debattere offentlig, men det er en heltedåd å gjøre det uten å bruke verbalt misbrukende argumenter.
Det faktiske problemet er ikke gutter som kanskje ikke så ofte står utenfor Stortinget, menn generelt eller minoritetsgrupper.
Det som etter min mening innskrenker ytringsrommet er antagelsen om at den andre har feil, en manglende vilje til å finne ut om de faktisk har begrunnelser eller gode argumenter, en manglende velvillighet til å prøve å forstå hvorfor de konkluderer som de gjør. En tverr holdning til å nekte andres subjektive opplevelser.
Hovedpoenget er i hvert fall enstydig: Jeg forventer mer fra det offentlige ordskiftet, og mener at det er viktig å både opplyse og inspirere til en ny giv for den gode debatten! Et ytringsrom alle skal ha tilgang til er en selvfølge, men måten vi behandler utfordringen på nå må være feil, for den funker ikke. Jeg mener skikkelig debatt er løsningen.
Så nei, jeg vil ikke ha applaus. Jeg vil ha debatt!
[ Hold deg oppdatert. Få daglige nyhetsbrev fra Dagsavisen ]