Dagsavisen Ung

Det lille håpet

Det er en alvorlig betennelse i hjertet av Sentral-Asia. Kan den noen gang kureres?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det som skjer i Afghanistan nå burde ikke komme som en overraskelse.

Det har på tragisk vis ligget i kortene helt fra da USA invaderte landet med sin «Operation Enduring Freedom» i 2001 etter 11. september. Denne invasjonen har rammet en hel generasjon med afghanere aller hardest, unge jenter og gutter som en dag skulle lede an og dra landet sitt i riktig retning.

De siste ukene har situasjonen i Afghanistan vakt stor oppmerksomhet rundt omkring i alle verdens hjørner. De aller fleste kjenner nok til Taliban gjennom nyhetene eller politiske samtaler. Over 9000 nordmenn har tjenestegjort i Afghanistan.

Det betyr at de fleste norske familier kjenner noen som har vært der.

Navnet på Taliban kommer fra det arabiske ordet «Taleb», som betyr en som søker kunnskap, en elev. Taliban blir da i flertall de kunnskapssøkende, studenter på pashto, som er ett av de offisielle språkene i Afghanistan. De er en gruppe religiøse fundamentalister som blant annet står for å steine kvinner for det de definerer som usømmelig atferd, og avkapping av deler av kroppen din som straff.

Under deres tyranniske ledelse på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet eksisterte så å si ikke afghanske kvinner i samfunnet. Kvinner blir sett på som noe er skittent og bør holdes gjemt vekk. Seksualisert vold utføres på unge jenter, gutter og kvinner uten konsekvenser, og i skrivende stund blir jenter ned i 12-årsalderen «giftet» bort og brukt som sexslaver av Taliban.

Mens vi drikker kaffen vår og gjør oss klare for dagen, utsettes jenter for overgrep. Hvem skal forsvare og hjelpe de som utsettes for en slik urett? Verdenssamfunnet har tydelig vendt seg vekk fra disse jentene.

Afghanske jenter og kvinner mister atter en gang rettighetene sine og ser det lille håpet som var påbegynt for en bedre framtid for seg selv, men også for sitt eget land forsvinne med skarpe skudd og bombing av deres hjem.

Betyr dette at alt arbeidet i Afghanistan har vært forgjeves?

Det blir nå forsøkt å forhandle med Taliban. Samtidig som Taliban er i diplomatiske samtaler, henretter de folk på åpen gate. Det man har prøvd å gjøre i Afghanistan med 20 års tilstedeværelse har vært å behandle symptomene på problemet i stedet for å behandle selve kjernen. Situasjonen er både komplisert og betent. Det er som en kronisk betennelse midt i hjertet av Afghanistan med hevelser som kommer og går i ulik grad.

I dag ser det ut som at denne betennelsen aldri vil gå bort.

For å forstå hva som skjer er det svært viktig å løfte frem de mange etniske folkegruppene som gjør Afghanistan både unikt, men samtidig utfordrende. Blant andre hazaraer, tadsjikere, turkmenere, pashtunere og usbekere. Hazarafolket, som er den tredje største folkegruppen i Afghanistan, har under Talibans jernhånd blitt systematisk utsatt for folkemord, deriblant angrepet på skoler, i bryllup, på landsbygda, på torget i Kabul og ja, til og med på sykehus når de føder.

60 mennesker ble tidligere i år drept av et bombeangrep rettet mot en jenteskole i Kabul. Mange av de drepte var jentebarn som hadde sin siste dag på jorda, deres ugjerning var å gå på skole.

Med så mange forskjellige folkegrupper oppstår det gnisninger som man er nødt til å ta høyde for, det er ikke bare å velge representanter fra den ene folkegruppen og forvente at de skal kunne representere alle gruppene. Alle vil bli inkludert, sett og hørt, så hvordan kan man forvente at de som ikke har blitt inkludert skal godta krav man ikke har vært med på å bestemme.

Korrupsjon spiller en helt sentral rolle for å forstå hvordan Afghanistan havnet rett tilbake i klørne til Taliban.

I det afghanske samfunnet er korrupsjon vanlig, fra klasserommet der læreren bestikkes med penger for å gi bedre karakterer, til doktoren som gir best mulig behandling til pasienten med tykkest lommebok.

Den tidligere afghanske regjeringen fungerte rett og slett som bukken som skulle passe på havresekken. Et så korrupt system der grunnsteinene og verdiene mangler. Den afghanske befolkningen har ikke tillit til de etablerte institusjonene, som følge av utbredt korrupsjon. Økt kunnskap er viktig for å bekjempe en så indoktrinert korrupsjon i samfunnet.

Ifølge tall fra NORAD er cirka 70% av den afghanske befolkningen analfabeter. Dette er en direkte konsekvens av flere tiår med borgerkrig, der utdanningssystemet drukner i bomberegn. Svært mange av soldatene som var med i den afghanske styrken tilhører denne prosenten.

Arbeidere og bønder som trengte et arbeid som sikret inntekt for å få mat på bordet. En av det viktigste grunnene til hvorfor afghanske soldater valgte å overgi seg, er at Taliban har lært fra tidligere og vært taktiske i sin krigføring. De som overga seg ble tilbudt amnesti, og slapp en brutal straff.

Borgerkrigen har brent seg inn i det afghanske folk, og blitt et generasjonstraume som går i arv. Og arven etter 20 år med vestlig tilstedeværelse, er ingenting.

Mer fra: Dagsavisen Ung