Dagsavisen Ung

Engasjert og privilegert

Min bestefar har vært statsminister. Det har gjort veien min inn og frem i politikken enklere. Sånn burde det ikke være.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik sammen med barnebarnet Simen Bondevik under fotballkamp i 2005.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg engasjerer meg ikke politisk på grunn av bestefar.

Jeg engasjerer meg politisk fordi verden er urettferdig og jeg vil gjøre noe med det.

Likevel er det faktum at Kjell Magne Bondevik er bestefaren min et av flere privilegier som har gjort veien inn i politikken enklere for meg.

I et demokrati bør alle ha like muligheter til å engasjere seg. Sånn er det ikke i Norge i dag. Økonomiske, sosiale og fysiske barrierer gjør det vanskeligere for mange å engasjere seg politisk.

Det koster penger å engasjere seg i demokratiet.

De aller fleste som er politisk engasjerte i Norge i dag, meg selv inkludert, gjør det på frivillig basis. Selv om det politiske engasjementet ikke bringer inntekter for de fleste medfører det en rekke utgifter. Det blir en økonomisk terskel for å engasjere seg politisk, noe som kan hindre folk fra å delta i demokratiet.

Fysiske barrierer og mangel på universell utforming gjør det også vanskeligere for mennesker med nedsatt funksjonsevne å engasjere seg politisk.

Det handler for eksempel om manglende tilrettelegging på de fleste politiske arrangementer.

I løpet av min tid i politikken har jeg vært på noen hundre politiske møter. Ikke en eneste gang har jeg sett at et arrangement som er tegnspråktolket, videoer er ikke tekstet og lokaler som benyttes til møter er ofte ikke tilgjengelig for dem som bruker rullestol eller andre fysiske hjelpemidler.

#Metoo viste oss at vi har en lang vei å gå når det gjelder seksuell trakassering og partikultur, også her i Norge.

I KrF ble Julia Sandstø ikke trodd når hun varslet og fortalte sin historie. I Arbeiderpartiet har Trond Giske stadig blitt foreslått til nye tillitsverv, på tross av en rekke varsler mot han om seksuell trakassering og upassende oppførsel. I Høyre ble Kristian Tonning Riise valgt til leder for ungdomspartiet, tre måneder etter et varsel om at han hadde hatt seksuell omgang med en beruset 16-åring. Trakassering og upassende oppførsel kombinert med dårlige rutiner og varslingssystemer gjør det vanskeligere for mange, spesielt kvinner, å engasjere seg politisk.

Skeive i politikken møter også ekstra barrierer.

Spesielt gjennom fordommer og dårlige holdninger. Det er fremdeles en rekke politiske partier som ikke har et skeivt nettverk, og homofobiske holdninger får fremmes uimotsagt i interne politiske fora.

Rasismen i samfunnet vårt gjør seg også gjeldende i politikken. Personer med annen etnisk opprinnelse er underrepresentert i folkevalgte organer. Det er stort sett etniske norske i et uforholdsmessig stort flertall i styrer og stell.

Når en ikke slipper til blir selvsagt valgdeltakelsen i disse gruppene mindre. Ikke fordi engasjementet ikke eksisterer, men fordi samfunnets ikke lar engasjementet slippe til.

Det er vanskelig for unge å slippe til i posisjoner og oppnå innflytelse. Voksne stiller seg i veien og trykker unge ned mens de løfter hverandre opp og fram. Alderssnittet i folkevalgte organer er skremmende høyt. På Stortinget ble det i 2017 valgt inn 18 personer mellom 18 og 29 år, noe som utgjør 10,65 prosent av de 169 stortingsrepresentantene.

Det vil si at selv om vi under 30 år utgjør 40 prosent av befolkningen fyller vi bare 10 prosent av plassene i stortingssalen.

Det er privilegium å ha muligheten til å engasjere seg i demokratiet. Som en heterofil, hvit, privilegert, cis-mann med en bestefar som har vært statsminister har veien inn i politikken vært enklere for meg enn de aller fleste. Det er en trussel for demokratiet at politisk engasjement primært er forbeholdt enkelte befolkningsgrupper, det må vi få en slutt på nå.

Jeg tror ikke det finnes en enkel løsning på dette problemet for demokratiet vårt.

Men vi trenger en offentlig debatt og samtale om det. Vi trenger nye systemer og strukturer som gir alle en mulighet til å engasjere seg. Barrierer som hindrer deltakelse må brytes og vi må bekjempe fordommer og dårlige holdninger rettet mot minoritetsgrupper. I tillegg må vi som er ledere i organisasjoner og partier ta ansvar.

Representasjon er viktig, demokratiet skal ikke være forbeholdt de som er mest privilegert.