Dagsavisen Ung

En fordummende debatt

Norge er ikke et strukturelt rasistisk land.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Rasismedebatten er importvare fra USA. Et land med en historie med både Jim Crow-lover og slaveri. Uansett hva enkelte mener om såkalt «strukturell rasisme» i USA, er ikke debatten direkte overførbar til Norge.

Likevel har enkelte forsøkt å ta en svært vanskelig debatt, med mange nyanser og komplisert historikk, hit til Norge.

Dermed har vi fått en rasismedebatt som har handlet om at Mads Hansen har spraytannet seg, TV-serier som er blitt tatt ned fordi noen lar seg krenke, selskaper som har lansert krenkefrie logoer og vi har diskusjoner m å fjerne statuer av historiske, viktige personer, fordi de hadde meninger som ikke passer dagens samfunn. Alt sammen fordi noen forsøker å male et bilde av at Norge er et rasistisk land. Sannheten er en helt annen.

Norge er et fantastisk land.

Vi lever i et land hvor mennesker uavhengig av etnisitet og bakgrunn har muligheten til å skape muligheter for seg selv, og jakte sine drømmer. Om vi aksepterer et narrativ hvor Norge er et rasistisk land som undertrykker innbyggerne sine gjennom overordnede strukturer gjør vi enkeltmennesket en bjørnetjeneste.

Det øyeblikket vi peker på strukturerer fremfor det frie valg, fjerner vi det personlige ansvaret som hver av oss har. Jeg lykkes ikke fordi jeg er vietnamesisk og når jeg mislykkes er ikke det fordi jeg er asiat. Dette avhenger av mine kvaliteter som individ, ikke hvilken gruppe jeg tilhører. Det å påstå noe annet, er blant de verste formene for rasisme.

Om det er strukturer som definerer hvorvidt vi lykkes eller ikke, legger vi opp til et samfunn der vi sier at uansett hvor mye eller hvor hardt du jobber, så vil du ikke lykkes, med mindre du har en «riktig» hudfarge. Et slikt samfunn har vi ikke i Norge.

Debatten burde handle om at folk med et utenlandsk navn sjeldnere blir kalt inn til jobbintervju selv om man er født og oppvokst i Norge. Men å påstå at dette er et bevis på strukturell rasisme er feil. For det norske systemet og samfunnet er bygget på at alle har like muligheter, hvor alle stiller likt og hvor du ikke behandles annerledes på grunn av huden din.

Debatten bør handle om de ekstreme gruppene. Det er et reelt problem at det finnes ekstremister i Norge, med syn og holdninger som ikke passer inn her. Vi har sett flere eksempler på dette i Norge, men også i verden på mennesker som begår forferdelige handlinger mot andre mennesker bare fordi de har en annerledes hudfarge. Heldigvis er ikke dette et utbredt problem i Norge, men det er fortsatt et problem som vi må gjøre noe med, for at ikke slike holdninger og grupper får fotfeste.

Rasismedebatten bør handle om hverdagsrasismen som mange med utenlandsk bakgrunn opplever.

Hvor man får slengt etter seg spydige kommentarer bekledd som «humor», enten på navn eller utseende. Selv har jeg kjent på dette ubehaget, fordi jeg har utenlandsk opprinnelse, men også fordi jeg har et annerledes navn.

Mange ganger har jeg blitt kalt «Nan-brød» når jeg har hilst på folk. Etterpå sier de at de bare tuller, og selv om jeg ikke synes det er morsomt, har jeg bestemt meg for å leve med det, og ta eierskap over «spøken».

Jeg er stolt av den jeg er. Slik har det ikke alltid vært, som ung har jeg flere ganger stilt spørsmålet om jeg skulle bytte navn, et som var mer norskt, og være mer lik alle andre. Likevel så har jeg aldri gjort det, for jeg har alltid blitt minnet på hvor viktig det er å være stolt av min egen kultur og den bakgrunnen jeg har.

Det finnes mange med lignende historier, historier som burde bli tatt på alvor. Derfor er det viktig at den norske rasismedebatten handler om å finne løsninger og tiltak som kan få en stopp på hverdagsrasismen. For dette er et problem som påvirker mange skjebner.

Rasisme går alle veier, det er ikke bare hvite mot røkla, men også mennesker med en utenlandsk bakgrunn kan være rasister. Men rasisme kan også foregå mellom ulike grupperinger. Derfor er det viktig at rasismedebatten ikke handler om oss mot dem, men det angår oss alle.

Norge er ikke feilfritt, vi har også problemer som vi må ta tak i.

Vi må fortsatt finne løsningene og tiltakene, eller så kommer vi ingen vei. Den norske rasismedebatten må handle mindre om fjerning av statuer, at Norge er et strukturelt rasistisk land, om spraytan og TV-serier, men handle mer om hverdagsrasisme, og et oppgjør med ekstreme grupper. For utfallet av denne debatten vil påvirke hverdagen til mange mennesker, men også for fremtidige generasjoner. Vi må ta tak i det viktige, eller så får vi en rasismedebatt som gjør mer skade enn det hjelper.