Dagsavisen Ung

Å vandre i Evas drakt

Så der står du, uten klær, og skal ut i verden.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det finnes flere måter å være naken på: man kan være naken rent bokstavelig, eller i billedlig forstand.

Adam og Eva levde lenge som skamløst nakne. Det var slik det var, slik det skulle være. Da de gjorde det ulovlige, og åpnet øynene opp, innså de at de var blottlagte for verden, bokstavelig talt. Siden den gang har det vært skambelagt å være naken.

Det er sårbart.

Da Nietzsche sa Gud er død gjorde vi en byttehandel med moderniteten: Mening mot makt. Vi har nå makt til å endre, men også ansvaret. Men den store fortellingens død etterlot et tomrom. Dersom vi vil ha mening, må vi skape den. Få ungdommer er i stand til å bære et slikt ansvar.

Det var ille nok å være ungdom i utgangspunktet. Man skal finne ut hvem man er, hvilken rolle man har, hvordan man vil framstå og hva som er viktig. Dette er store avgjørelser.

Men den dag i dag blir vi også påtvunget umulige oppgaver.

Småting som det å deale med eldrebølgen, hungersnød, for ikke å glemme klimakrisen. Og når vi også står der uten håp, blir dette oppgaver som er verre enn å lete etter nåla i høystakken. Det er som å få en vanlig blind mann til å løse en ordinær rubikskube uten hjelp.

Ungdomstiden er den andre trassalderen. Som individer er det da vi er på vårt mest sårbare, og vi prøver gjerne å kompensere for dette lytet ved å rebellere. Ungdomsopprøret forbindes gjerne med hippiebevegelsen og dens love not war, men ungdomsopprør finnes alltid.

En tenåring som farger håret knæsj rosa eller bedriver hasj i smug, som går i protester og kler seg i den hullete olabuksa når de skal til besteforeldrene. Ungdommen skal sette den nye agendaen, finne fram til hvilke endringer generasjonen skal stå for og hvilke verdier som gjelder.

Det virker som om angst er en økende ting blant den yngre generasjonen.

Hvorfor? «Alle» har angst, noe som reduserer livskvaliteten vår betraktelig. Mennesket har en iboende redsel og misnøye – det er det som driver oss videre – men før var problemene faktiske. Dårlige avlinger, pengemangel, osv. Nå har vi problemer med eksistensen. Det er problemer som ikke nødvendigvis kan løses. Sånt er det lett å miste nattesøvnen over.

Jeg tar søvnen min svært seriøst. Visstnok takler man greit litt underskudd av søvn i korte perioder, men en natt med søvnunderskudd får umiddelbare konsekvenser for meg. Jeg blir vimsete og uorganisert, greier ikke følge med eller fokusere på skolen, er irritabel og har vondt, og den prøven jeg hadde gikk ikke så bra som den kunne ha gjort. Det verste av alt, og det som ble mitt store voksenlivssjokk, er at det ikke nytter å ta igjen søvn. Den er tapt.

Jeg og ei venninne skulle gjøre oss klare til fest.

Hun gikk gjennom den store garderoben sin bestående av klær lagd av barnearbeidere i asiatiske land, og klagde: «Jeg har ingenting å ha på meg!» Det å ikke ha noe å ha på seg blir sett på som et luksusproblem, og et kvinneproblem. Men problemet i seg selv er symbolikk på den evige følelsen av å føle seg naken.

Så der står du, uten klær, og skal ut i verden. Dette legger opp til mange pinlige øyeblikk, som en slags alternativ walk of shame. På veien til å finne ditt perfekte antrekk må du innom en rekke kleine stiler som helt klart ikke er deg.

Emo, bimbo, galla, sportstøy.

Du skal prøve og feile, finne klær og få dem frastjålet. Mange ganger. Noen lærer seg å akseptere nakenheten, og går med hodet hevet, med som uten klær. De aller fleste finner et antrekk som er middels komfortabelt, og går aldri videre i frykt for at klærne skal bli stjålet igjen.

Det er lite som er så ydmykende som å gå naken på åpen gate.

Eva var den første kvinnen som manglet noe å ha på seg. Men det finnes mange måter å være naken på. Jeg står i Evas drakt. Sårbar. Alene. Jeg er voksen, står uten antrekk, og skal ut i verden for å finne mine klesplagg.

Jeg står uten mening, og er tvunget til å finne en. Jeg står på bar bakke. Og det er det som skremmer meg mest.

Dette innlegget er et av bidragene til vår skrivekonkurranse. Vinneren trekkes Fredag 21.