I år fyller jeg 18 år, og mye er uvisst.
Hvordan vil mitt første glass med vin smake? Vil jeg stå på førerprøven? Og hvem skal jeg stemme på ved valget?
De siste årene har jeg vært mest opptatt av å bli voksen. Gammel nok til å studere, få meg en jobb, flytte for meg selv. Nå er jeg er redd jeg har glemt å være barn.
Jeg tror ikke jeg er alene om å ha en nøye plan for fremtiden, og en frykt for at ting ikke skal bli som jeg ser det for meg akkurat nå.
Slik burde det ikke være.
Men det er vanskelig å leve i nuet under en pandemi. Vi er så opptatt av å komme oss ut av denne perioden, og ser frem til en tid der vi ikke lenger trenger å sitte hjemme foran skjermen. Da ser vi fremover: flere år frem i tid, og ikke bare den korte tiden til vi forhåpentlig kan komme oss ut i samfunnet igjen. Det siste året har vært utrolig tøft, og det tror jeg vi alle er enige om.
Men for mange er en normal hverdag vel så tøff.
Unges bekymringer burde være om hvilken karakter vi kommer til å få på prøven, om vi skal ha bukse eller kjole på fest eller hvor lenge vi kommer til å være venn med de vi nå er venn med nå.
Det burde ikke være om familien har råd til mat denne uka, om mamma kan betale strømregninga slik at man kan gjøre lekser eller om jeg kan dra ut med venner den kvelden eller passe lillebror. Jeg har selv vært veldig heldig med min oppvekst, og kan ikke forestille meg hvor tøft det kan være. Når jeg ikke kan vente med å vokse opp, er det dessverre noen som ikke har et valg.
Flere unge må starte i jobb som ung for å forsørge familien fordi foreldrene ikke er i stand til det.
Til tider misunner jeg de som flytter på hybel og bor alene, mens de går på skole et annet sted enn de bor. Det å slippe mas fra mamma og pappa om å støvsuge rommet, ta ut av oppvaskmaskina, og at du kan spise nøyaktig det du vil til middag virker deilig, men jeg tror ikke det er så fint som jeg skal ha det til.
Som 16-åring bestemmer du plutselig alt selv, og den betryggende hjelpen til mamma som legger på senga når du er for sliten til å gjøre det selv, er plutselig mange mil unna.
Selv om vi gleder oss til vi blir eldre og kan bestemme mer selv, er det viktig at vi ikke har for dårlig tid. Vi må tørre å leve de årene vi har uten stress og en mor som kan støvsuge rommet, før vi en dag må gjøre alt selv. Og til dere som kanskje allerede må gjøre alt dette selv, vit at jeg tenker på dere. At dere ikke har fått muligheten til å leve ungdomsårene slik vi alle burde, er utrolig synd og jeg håper at det en gang blir bedre.
Teksten ble ført publisert på Jeune.no og er gjengitt med tillatelse.