Jeg sitter i klasserommet. Om noen minutter skal jeg presentere en oppgave jeg har jobbet med i flere uker. Egentlig burde det være «null stress», ut ifra kravene er alt gjort riktig og jeg burde føle meg klar. Lærer roper opp mitt navn, og da skjer det igjen!
Les også: «Om du ikke blir sett på som attraktiv er du bare irriterende»
Hjertet banker. Kroppen blir varm. Jeg svetter. Hendene blir klamme. Jeg finner ikke ordene. Jeg stammer. Stemmen min skjelver. Det rumler i magen. Munnen blir tørr. Det rister i hendene og føttene. Jeg er svimmel. Hodet blir tommere og tommere for hvert sekund. Hjernen min er blitt som en stor boble fullt av ingenting! Jeg står der og presenterer. Jeg svarer på noen spørsmål, men det som blir sagt, er langt ifra det jeg har planlagt. Jeg går tilbake til pulten min med senket hode og vet at jeg ikke gjorde det så bra.
Hva betyr alt dette? Hvor kommer slike ekle følelser fra?
Den frykten der, som står mellom meg og resten av klassen, den heter prestasjonsangst. Det er mange grunner til at man får det. I mitt tilfelle er det høye forventninger, og en del negative tanker om meg selv. Men det er langt fra sjeldent. Vi er mange som sliter med å prate foran andre. 10 til 15 prosent av elevene i Norge har sosial angst. Dessverre blir engstelige elever satt opp mot og sammenligna med andre; de elevene som er flinke til å prate og vise seg fram i timene. Vi får dårligere karakterer fordi vi ikke klarer å levere på samme nivå i muntlige oppgaver.
Les også: Oslo-byråd om krisepakke til idrett for unge: – Brukes de på toppidrett, så brukes de feil
Kjære utdanningsetat!
Dere har satt forbedring av muntlig og skriftlig kommunikasjon som kompetansemål. Jeg skjønner godt at gjennom muntlige oppgaver lærer vi å lytte, reflektere, ordlegge oss presist, og tåle andres synspunkter bedre. Det er sikkert mange elever som har godt ubytte av det, men hva med oss som ikke klarer det muntlige? Hva med oss som har prestasjonsangst og må kjempe med redselen og forvirrende følelser gjennom timene? Hvor er vår plass i deres plan?
Dere er voksne, og tenker sikkert at eksamen ikke det viktigste i livet. Dere tenker at det er vanlig og forståelig å være nervøs før eksamen. Men for meg som så sårt ønsker å gjøre mitt beste, er det ikke så lett når nervøsiteten tar overhånd. Når jeg skjelver og svetter, er ingenting normalt.
Les også: «Det er som å være i et brettspill og du er brikken. Taper du? Snakkes a»
Det er leit og litt urettferdig at elevene som er muntlig sterke i klassen, får bedre karakter enn de som ikke tør. Jeg synes at skolene og lærere må se nærmere på dette. Etter min mening dreier dette seg om elevens personlighet, ikke ferdigheter. Jeg kunne ønske at det å gjennomføre en muntlig prøve, samme hvordan det gikk, var viktigere enn om du treffer alle krav for muntlig kriterier.
Jeg vet at vi ikke bare kan droppe fremføringer, men det å få tilrettelagt eksamen kan hjelpe med å dempe nervøsiteten. For min del trenger jeg litt ekstra tid, pause, mulighet for å snakke med læreren og få mulighet til presentasjon i en mindre gruppe istedenfor foran hele klassen.
Det gjør hele opplevelsen mye mindre skremmende.
Les også: Studier: Mishandling av barn fanges ikke opp under pandemien
Dere må ikke skyve hele ansvaret over på lærerne. De har mer enn nok å gjøre. Jeg og andre redde elever trenger rådgivere og psykologer på skolen som viser seg i klassen og snakker åpent om slike problemstillinger. Vi burde bli forberedt på verden utenfor skolen. Vi trenger eksperter som er tilgjengelige og har tid for hjelp og støtte. Vi trenger at noen i systemet går gjennom kriteriene for karakterene, spesielt muntlig karakter. Kanskje det er på tide å finne en mellomløsning for de som har behov.
Jeg har vært åpen og ærlig med lærerne mine om presentasjonsangsten. Men selv en lærer som kjenner meg godt, må følge skolens retningslinjer. Jeg vil at skolen skal være et trygt sted for oss. Vi burde slippe å grue oss sånn. Selv om vi har litt angst.