Dagsavisen Ung

Hvorfor ser dere på meg?

Jeg har sittet alene på rommet mitt snart et år, men befinner meg likevel i gapestokken.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg, studenten, står i den metaforiske gapestokken og funderer på hvordan jeg havnet her.

Det vil si, jeg sitter alene på rommet mitt hos familien og leser pensum mens jeg egentlig scroller på internettet og leser kommentarer om hvor forbannet alle er på oss.

Studentene, denne merkverdige suppen av et begrep, dekker ganske mye. Vi er ungdommer som nettopp flyttet ut fra foreldrenes reir, 27-åringer som allerede har en bachelor og erfaring fra yrkeslivet, og foreldre med små barn.

Én ting har vi imidlertid til felles.

Les også: «Nå må vi på nytt ta et kraftig skippertak. Alternativet er verre»

12. mars i fjor ble vi alle sittende alene på hybelen. Noen i små leiligheter med barn som ikke lenger kunne gå i barnehagen. Andre tilbake på barnerommet hos foreldre som tok oss velvillig imot, uten at dette nødvendigvis var det man ønsket.

Felles er at vi ble revet vekk fra ambisjonene våre, fra engasjementet vårt og fra vår likesinnede som delte disse opplevelsene. Hvordan kan det ha seg at jeg, som har sittet alene på rommet mitt i det som begynner å nærme seg et helt år, plutselig befinner meg i gapestokken?

Etter hvert som tiltakene varte ble flere og flere bedrifter nødt til å permittere. 

En stor gruppe studenter var blant disse. I Norge skal du imidlertid bli tatt vare på. Du er nemlig verdt noe mer enn din egen arbeidskraft. Derfor har vi blant flere tiltak noe som heter dagpenger, en ordning der du får økonomisk støtte til å klare deg selv om du i perioder står utenfor arbeidslivet. Hvis du ikke er student, da. Selvfølgelig.

Les også: «Vi må nå si nei til mer høyrepolitikk, av hensyn til samfunnssikkerheten»

Mens sommeren nærmer seg og debattene om digital eksamen og hvorvidt det er riktig å ha karakterer raser, sitter studentene fremdeles hos seg og/eller sine, og venter på å få komme ut i dagslyset igjen. Vi begynner å føle oss mistenkeliggjort, og vil gjerne ut og vise at vi ikke er så farlige som alle skal ha det til.

Så blir sommeren et behagelig pusterom.

Som kjent er ikke studentene spesielt synlige om sommeren. Da liker vi å trekke oss tilbake og slikke våre eksamenssår. Før Fadderuka. Det første ordet man assosierer med studenter. Den beryktede fadderuka som ryktene sier alltid er grenseoverskridende. I et år hvor man skal holde seg innenfor ganske klare grenser. Selvsagt blir det ramaskrik.

Media er på ballen, og det kan virke som om de oppsøker hver eneste studentfest og nachspiel i håp om å finne noen som senere blir smittet. Universitetene tar hastige grep. For eksempel valgte Universitetet i Bergen å avlyse resten av fadderuka etter smitte, selv om politiet advarte mot nettopp dette.

Når smitten begynner å spre seg utover høsten, er det naturlig at mange vender seg mot oss.

Debatt: «Kommer vi oss ut av hjemmekontorene? Kan vi reise på sommerferie?»

Bare at det sannsynligvis ikke var oss. Det var sannsynligvis et forbannet virus som er svært smittsomt og som har vært i hele befolkningen siden februar. Og da skal jeg la Norsk Industri-saken ligge for denne gang. Jeg begynner likevel å se veien til gapestokken ganske klart.

Fremdeles sitter vi alene på hyblene våre. Vi er ensomme. Vi er spente på når neste utbetaling kommer fra Lånekassen. Vi ser frem til å reise hjem til jul. Men jula er lang, og savnet etter medstudenter tungt å bære. Vi skal i hvert fall tilbake til våren.

Igjen øker imidlertid smitten, og når samfunnet skal begynne igjen, er det én gruppe regjeringen peker på som må være forsiktig. Studentene. På oss som ikke har vært annet enn forsiktige i et helt år. På oss som ikke har blitt fanget av velferdsnettet. Som til og med må tas på senga med anbefalinger om å bli hjemme kvelden før avreise.

Jeg ser ut fra min metaforiske gapestokk.

Ansiktene som ser tilbake på meg er som i et dårlig programmert dataspill, de går igjen. Det er Erna Solberg, Bent Høie og Henrik Asheim som ser på meg. Og jeg klarer virkelig ikke å forstå hvorfor.