I 1939 blir det født en gutt på et lite småbruk ved havet. Even er nummer fire i en søskenflokk på seks. I familien er det aldri for mye av noe, men de klarer seg. Havet gir dem mat på bordet hver dag, og den lille gutten må tidlig ro ut og fiske dagens middag.
Even går syv år på grunnskolen, noen videre utdanning er aldri aktuelt.
Even er det man vil kalle en nevenyttig arbeidskar, fåmælt og litt rastløs. Han trenger bare en dårlig unnskyldning for å ta på den blå arbeidsdressen for å jobbe, om det er oppgaver som kan vente til dagen etter er uvesentlig.
Som 17-åring flytter Even fra småbruket og inn til byen. Han får seg jobb, først på bryggeriet, senere på meieriet. I dag er Even 80 år, og det er med stolthet han fortsatt forteller om arbeidsdagene, kollegene og arbeidsoppgavene som måtte gjennomføres. Hvis ikke han og kollegene gjorde jobben hadde ikke folk melk på bordet.
Jobben var nøkkelen til fremtiden, til bolig, familieliv og trygghet.
Arbeidsliv i endring
Det har skjedd mye siden Even, min bestefar, var fersk inn i arbeidslivet. Utviklingen har gått fort, og jobber som tidligere ble utført av folk er nå flere steder tatt over av roboter og maskiner.
På mange måter det bra at arbeidslivet er i endring, Norge blir mer lønnsomt og konkurransedyktig i en verden som har blitt mindre med globalisering.
Skal vi tro spådommene er det ingen grunn til å tro at endringene vil skje saktere eller være mindre i årene som kommer. Men skal dette være en suksesshistorie er vi avhengig av at alle får en plass i dagens og det nye arbeidslivet. Slik er det ikke nå.
På utsiden av arbeidslivet
Det er uvisst om bestefar Even hadde fått jobb i dag, hvis han som 17-åring hadde tatt sjansen og flyttet inn til byen.
Trolig hadde han gått en brattere oppoverbakke i veien mot en fast jobb enn det som var realiteten i 1956. Han var uten formell kompetanse og kjente få i den nye byen.
Dagens ungdommer som søker på jobber i butikk konkurrerer ofte med hundrevis av søkere. Da sier det seg selv at det er vanskelig å kapre jobben som skal være nøkkelen til fremtid og trygghet.
Vi kan ikke fortsette som før
Når arbeidslivet endres krever det mer av oss som felleskap. Det er i vår alles interesse å sørge for at veien fra barndomshjemmet til studier eller arbeid er så kort som mulig. Alternativet er en velferdsstat uten bærekraft og ungdommer på utsiden.
Lavt utdanningsnivå trekkes frem av OECD som den største risikofaktoren for å havne utenfor arbeid og utdanning for unge i Norge.
Blant mottakere av arbeidsavklaringspenger i aldersgruppen 18–29 år hadde 70 % en psykisk lidelse i 2018. Og siden 2000 har andelen unge under 30 år som mottar arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd økt med 50 %. For befolkningen som helhet har andelen økt med nesten 10 %.
Å stå på utsiden av jobb og utdanning er ofte en tragedie for de som rammes, men det er også et problem for felleskapet.
De som ikke har arbeid har gjennomgående dårligere helse og inntekt enn de som er i arbeid. Og det er dessverre fortsatt slik at foreldrenes bakgrunn og inntekt påvirker barns muligheter. Å sørge for at unge får begge beina trygt innenfor arbeidslivet eller utdanning er fellesskapets beste vaksine mot barnefattigdom.
Vi kan ikke fortsette som før. Vi må evne å se hele mennesket, og tersklene på veien.
Det burde være uinteressant å lete etter unnskyldninger i den enkelte for å bortforklare et alvorlig samfunnsproblem. Politisk er det vår jobb å bygge ned terskler, stille krav og stille opp. Men Høyreregjeringen legger ansvaret på den enkelte.
Mer av det samme?
Jeg savner politikk som virker for å korte ned veien fra barndomshjemmet til jobb og studier. Arbeidslivet har endret seg, da må vi henge med. Regjeringens kutt i arbeidsavklaringspenger for unge, inkluderingsdugnad uten slagkraft og innhold og usosiale kutt er dårlige bidrag.
De unge føler de står alene igjen.
Våre unge lovende trenger politikk som virker, ikke nyttårstaler uten virkemidler og ostehøvelkutt som gir ansatte mindre tid til å følge opp.
For noen unge handler det om riktig helsehjelp, for andre handler det om kompetanse eller tettere oppfølging fra Nav. Mange unge med psykiske utfordringer blir i dag henvist til ventelister, og utfordringer får vokse seg til problemer. Ansatte som jobber med unge må ha tid og tillit til å gi tilpasset oppfølging.
Vi har nå fått presentert ny arbeids- og sosialminister. I samme vending bør også politikken byttes ut. Den er overmoden for fornyelse.
Fortsatt er det mange unge som får en tøff start på voksenlivet, som ikke opplever å passe inne eller slippe til. Det er ikke alene deres problem, det er vårt problem som krever løsninger i fellesskap.