Umusikalsk siste vers fra Sjeggestad

Man kan få den gamle historien om kommaets plassering i tankene, den som lyder: ” Heng ham ikke vent til jeg kommer”, hvor kommaets plassering blir avgjørende for liv og død. Når det gjelder asylbarna kjempes det om kommaer, og om "kan" og "skal".

Av Karl Eldar Evang pressetalsmann for Foreningen av tolvte januar, artikkelen er skrevet sammen med Evy Ellingvåg

UNE- direktør Terje Sjeggestad rykker ut i Dagsavisen fredag 1.juni, og slår fast med store bokstaver at han ikke tror på store endringer i praksis overfor asylbarna. Antakelig kommer han ut så sterkt ut i forsvar for UNE fordi irettesettelsen fra regjeringshold er så sterk og klar. Regjeringen sier i klartekst at det har vært en uønsket streng praksisvridning i forhold til de forskrifter som Stortinget vedtok om hensyn til barns beste i 2007. Regjeringen sier også at den vil gå UNE etter i sømmene på dette feltet og evaluere praksis om et år.

UNE-direktøren har et stort forklaringsproblem når han skal forklare hvorfor UNE har endret praksis i strengere retning bort fra Stortingets forskrifter fra 2007. I forskriftene fra 2007 heter det at samlet botid skal tillegges vekt. Det har ikke kommet nye forskrifter i mellomtiden, hvilke signaler er det da som har gjort at når det gjelder barns tilknytning til Norge, så har tiden etter avslag på asylsøknadene blitt tillagt mindre vekt i svært mange saker- og mange barns faktiske tilknytning har dermed blitt underkjent.

Vi tillater oss å peke til nettopp politiske signaler i form av det utbredte ropet om stadige tilstramninger, og på hvordan flere sentrale personer i Utlendingsforvaltningen på et tidspunkt måtte gå fra jobben etter anklager om for liberale beslutninger. Utlendingsforvaltningen og nemdslederne kan ha blitt skremt til en alt for streng praksis, i strid med forskriftenes intensjoner i forhold til barna.

Sjeggestad viser til at UNE har fått pålegg av Storting og regjering om å avveie hensynet til barn mot andre hensyn. De andre hensyn må her leses som innvandringsregulerende hensyn, men det er svært vanskelig å få innblikk i hvilke føringer som UNE følger når de for eksempel skal vekte innvandringsregulerende hensyn opp mot Barnekonvensjonen. Her har Regjeringen nå presisert nettopp denne avveiningen, den har vært for ensidig på innvandringsregulerende hensyn, barns beste skal vektes tyngre.

Noen jurister vil også peke på at yrkesetiske overveielser også må gjelde for direktør Sjeggestad her, det må være interessant hva som er det riktige å gjøre overfor barna, ikke utelukkende argumenteres ut i fra hva som man har anledning til å unnlate å gjøre.

UNE-direktøren sier at UNE har flere hundre selvstendige beslutningstakere, dette høres betryggende og tungt ut, men bildet blir litt annerledes om man tar med i bildet at det kun er 30 nemdsledere som hver og en alene tar beslutningene i nesten samtlige asylsaker. I fjor fikk kun 6 og ½ prosent prøvd sakene sine for nemd, 93 prosent av sakene ble avgjort av nemdsleder alene. Asylsøkerne møter nemda i ca halvparten av de 6 og ½ prosentene, resten møter aldri noen som påvirker eller avgjør saken deres. Regjeringen har tydelig sett at barns interesser ikke i tilstrekkelig grad blir ivaretatt i dette systemet , og har nå presisert at barn skal høres, og at det skal barnefaglig kompetanse inn i alle ledd i UNEs behandling av disse sakene.Ulovlig opphold og oversittet utreisefrist blir nå å betrakte som mindre tungtveiende innvandringsregulerende hensyn.

Det skal innrømmes at asylfeltet er komplisert, det er både jus og politikk, og i tillegg preget av politisk kamp og posisjonering. Man kan få den gamle historien om kommaets plassering i tankene, den som lyder: ” Heng ham ikke vent til jeg kommer”, hvor kommaets plassering blir avgjørende for liv og død. Når det gjelder asylbarna kjempes det om kommaer, og om betydningen av ”kan” og ” skal”. Det er også avgjørelser som har et stort alvor knyttet til seg. Det er vanskelig for ikke bare legfolk, men også for jurister og eksperter til enhver tid å forstå hva som gjelder.

Den nye meldingen gir flere viktige presiseringer, hensynet til barns beste er blitt sterkt understreket og Stortingets intensjoner fra 2007 er tydeliggjort utenfor all tvil. Regjeringen sier at flere vil få opphold, og oppfordrer til omgjøringsbegjæringer. Dette er viktige signaler.

Den har også klare svakheter, den er preget av å være et kompromiss og det kommer ingen forskriftsendringer, det kommer presiseringer i forhold til gjeldende forskrifter og dermed i forhold til praksis.

Noen av de reddeste og mest utsatte barna vil være barn av foreldre som har holdt dem skjult. Dette tar ikke meldingen høyde for. Det at sakene ikke blir satt i bero vil føre til at barn som trenger opphold kan bli kastet ut.

Det gjenstår å se om regjeringen får den nødvendige og ønskede endring i praksis for asylbarna, skulle dette utebli forventer vi at regjeringen tar de nødvendige grep for å få det til. Det blir viktig at alle følger med på hva som blir den faktiske utviklingen for barna!

Når det gjelder Sjeggestads utspill, så kan det virke som om han argumenterer som om UNE er en domstol, og han en advokat som prosederer i retten og forsvarer sitt ståsted med alle rettslige argumenter. UNE er ikke en domstol, men et domstolliknende organ, men likevel en del av forvaltningen. Det er Storting og Regjering som skal gi føringene for UNE, selvfølgelig ikke for enkeltsaker, men som gir de generelle føringene i forhold til barns beste og andre viktige spørsmål.

Sjeggestad omtaler UNE som pianisten som lojalt spiller det stykket som står i notene, nå har komponisten tatt direkte kontakt med pianisten og spurt- er dette mitt stykke?