I disse dager tror jeg mormor hadde ment at Erna Solberg er umaksredd også, skriver sjefredaktør Eirik Hoff Lysholm. FOTO: ADNAN ABIDI/NTB SCANPIX

Umaksredd

Ta det fra meg, Erna, det er ikke lurt å være «umaksredd» når det blåser som verst.

Jeg kjente på flauheten og hørte min mormors ord dirre i ørene mens jeg sto og så på trampolinen som hadde blåst fra parkeringsplassen, der jeg mente den var trygt plassert, forbi hytta vår, over et gjerde og minst 50 meter ut på jordet. Oppe i lia lå ei stor gran knekt av den samme stormen som hadde sendt trampolinen, med sine mange stålrør, ut på flytur. Det var tydelig at vi hadde hatt besøk av sterke krefter.

«Han hadde blåst fælt», ville min nordnorske mormor sagt, vant som hun var til et vær som både tok menneskeliv og avlinger. I vårt tilfelle kunne grana tatt et hus. Det hadde i så fall vært skikkelig uflaks. Men om trampolinen hadde knust en bil, hytta vår eller i verste fall truffet et menneske, hadde det vært mitt og konas fordømte ansvar. Vi hadde vært umaksredde, enda et av min mormors ord.

Det er noen måneder siden vi sto på tunet og kikket på trampolinen. Kona mente jeg burde skru ned hele greia for vinteren. Jeg mente det ikke kunne være nødvendig. Hun hadde neppe til hensikt å bidra og jeg hadde ikke til hensikt å gjøre mer enn jeg strengt tatt måtte. Det ble minste motstands vei, og nå kunne det ha gått skikkelig galt. Min for lengst avdøde mormors ord pustet meg i nakken. «Nå har du vært umaksredd, gutt».

Umaksredd er et sånt ord som noen trøndere og nordlendinger tror er helt vanlig, men som resten av landet ikke har hørt. Det handler rett og slett om at man velger enkleste løsning, ofte på bekostning av det som man innerst inne vet hadde vært riktig. Når man ikke ser det umaken verdt å gjøre arbeidet skikkelig, er man umaksredd.

I arbeidslivet har jeg ikke vært sånn. Der har jeg ofte gått løs på oppoverbakker som få andre har ønsket å gå, og tror faktisk at min mormor hadde vært fornøyd med innsatsen. Men privat tar jeg meg ofte i å føle meg truffet av hennes formanende ord, slik de en gang ble ytret til en liten gutt som tok alle tenkelige snarveier med gressklipperen eller oppvaskbørsten. Da tenker jeg på arbeidsjernet som selv aldri unnet seg en kortvarig lykke ved å velge minste motstands vei.

I disse dager tror jeg hun hadde ment at Erna Solberg er umaksredd også. Tirsdag satte statsministeren ny rekord i antall statsråder, og dermed også kostnader, for å gi fire partier alt de vil ha. Over flere år har hun tillatt det ene sprellet etter det andre fra en regjeringspartner og nå har hun jaggu latt en ny rokke ved rettigheter hennes eget parti ikke vil røre. Måten å unngå storm rundt homofili og abort på, er neppe å la en kontroversiell familieminister unngå ansvar for likestilling, og uansett er det dumt å være umaksredd i ruskevær. God fredag!