Ulovlig Kritikk?

Når enkelte typer kritikk eller ytringer blir ulovlig så begrenses debatter som ellers kunne ha vært viktige. Dette strider med grunnlaget for åpne demokratiske samfunn.

I Norge kritiserer man stadig enkelte norske politikere, enkelte norske selskap, Trump, Hillary, Russland og så videre. Dette skjer uten at man stemples som anti-norsk, anti-amerikansk, anti-russisk eller er for utryddelsen av noen av disse. Der er heller ingen lobby eller finansierte agenter som strømmer ut i media for å beskytte disse gruppene eller påse at debatten ikke kritiserer feil part.

I januar 2019 fikk Israel-lobbyen i USA gjennom en lov som omhandler overvåking av anti-semittisme - i Europa [1]. Definisjonen av anti-semittisme er her blitt så vid og diffus at den inkluderer enhver kritikk av Israel og tilhørende lobbyister i Vesten. Hvordan ville media reagert om Saudi-Arabia, en annen alliert av Washington, fikk gjennom en lov som gjorde det ulovlig å kritisere deres statlige handlinger eller tilnærming til ytringsfrihet?

Amerikanske Dr Paul Craig Roberts kritiserer trenden i en kronikk og skriver (oversatt):

«Ikke en eneste [journalist] har noensinne spurt hvorfor det kun er uakseptabelt å kritisere jøder og Israel. Hvordan kan det være at blant verdens folk er det kun israelitter som er så sårbare at de blir totalt ødelagt av kritikk? Hvordan kan det være at fortellingen om holocaust er så skjør at den ikke må eksamineres? Vil det jødiske folk, spesielt den israelske komponenten, virkelig fremstå så svak at kritikk ødelegger dem?» [2]

Den omtalte loven står i sterk kontrast med det heroiske sitatet om at en er uenig i et utsagn men vil livet ut beskytte ens rett til å si det. Media som den fjerde statsmakt, som skulle sjekke for anti-demokratisk virksomhet blant makthavere, er også i ferd med å forvitre om ikke journalister og redaktører retter seg opp. Selv om ikke alle analyser medfører riktig konklusjon, blir de som i dag graver i saker ofte omtalt som «bare konspirasjonsteoretikere».

For utenom underholdning, er massemedia i dag hovedsakelig blitt et talerør for visse politiske verdier og beskytter av tilhørende ledere. Dette skyldes blant annet at der er færre, større - og ofte de samme - eiere av mediekonsern [3]. Det er derfor man ser en dalene tiltro når det gjelder deres objektive skildring av omverdenen, og en økt trend mot alternative medier som tør stille spørsmål, selv om sistnevnte også kan infiltreres.

Den tyske journalisten Udo Ulfkotte skrev i 2014 boken «Gekaufte Journalisten» [Kjøpte Journalister], og hevdet at han selv og mange andre europeiske politiske journalister ble lønnet for å skrive saker etter Washingtons føringer [4]. Det er allerede dekt at både USA, Storbritannia og Israel er tungt involvert i psykologiske operasjoner i sosiale medier [5] [6]. Det nevnes i samme dekning at Israelske myndigheter betaler studenter internasjonalt for å ytre pro-Israelsk vinkling i henhold til egne ordbøker [7].

Temaet blir ikke mindre bekymringsverdig ved at kritikk av visse politiske verdier eller visse aktører stemples som hat-ytringer, og at tilhørende kritikere sensureres både fra presse og sosiale media. Debatt og ytringer bør selvfølgelig følge visse kjøreregler for formulering og det å ha rot i virkeligheten. Dette skulle gjelde alle parter og ikke kun de ytringer som flertallet føler seg uenig i. I mange tilfeller er det ikke befolkningen, men tankesmiene og journalister, som ytrer seg og er uenige.

Når flerfoldige kritiske aktører forvises ellers sensureres av flere plattformer for sosiale medier – samtidig – burde det få alarmbjeller til å ringe. Lange lister med politiske facebook-grupper, YouTube-kanaler og Twitter-kontoer ble i 2018 rensket vekk, til mange genuine aktørers fortvilelse [8]. Dette gjaldt i hovedsak de som var mot krigføring, for arbeiderklassen, mot høy immigrasjon til Vesten eller generelt kritiske til «eliten». Slettingen var ikke basert hovedsakelig på om ytringene stemte eller ikke, eller hvorvidt det var sort propaganda.

Dette indikerer at korporasjonene involverer seg politisk og styrer ytringer ovenfra-og-ned gjennom sensur. Begrepet om å «angripe sak og ikke person» blir ofte snudd på hodet. Den klassiske filosofiske retningslinjen om å føre argumenter blir ofte erstattet med følelsesmessige påstander og opprop om sensur av den som ytrer «feil» side av saken.

Hvem som har rett og hvem som tar feil skulle kunne sees opp mot argumenter, slik at politikk, finansiering og krigføring kan korrigeres til det bedre. Ytringer kan sjekkes opp mot hva som faktisk foregår og gjerne i sammenheng med hvem som er tjent med hva («Cui Bono?»). For at denne korrigerende mekanismen skal kunne fungere i demokratiske samfunn må det være lov å ha ytring og debatter. De ytringer som ved eksaminasjon viser seg å være feilaktige, ville falsifisere seg selv. På den annen side, de ytringer som viser seg å være riktige kan vekke mange fra en søvngange.

Illustrasjon: "Digital Propaganda 2", 2019, S R Galåen / J.M. Flagg (US Army vintage)

[1] Congress.gov, “Combatting European Anti-Semittism Act of 2017”, jan 2019
[2] Dr P C Roberts, “If Walls Don’t Work, Why Did Castles HaveThem?”, jan 2019
[3] Market Realist, “Analyzing theConcentration of US Media Ownership”, 2017
[4] Udo Ulfkotte, “Gekaufte Journalisten” (Amazon), 2014
[5] S R Galåen, “Moderne Propaganda” (NyeMeninger), 2015
[6] The Guardian, “Facebook warriors”, 2015
[7] BBC, “Government pays studentsto fight internet battles”, 2013
[8] Medium, “Facebook TwitterPurge More Dissident Media Pages In Latest Escalation”, 2018