Ulikhet på norsk

Flere forsøker nå å gjøre ulikhetsdebatten irrelevant i Norge. Det er naivt å tro at de samme kreftene og strukturene som virker i alle andre land ikke virker her.

Tankesmien Civita har ved flere anledninger forsøkt å avslutte debatten. Først ved å hevde at det ikke er så interessant å diskutere ulikhet internt i enkelte land, siden mange fattige land har fått økt sine brutto nasjonalprodukt. I lys av at ulikhet internt i de fattigste landene er et av de største hindrene for utvikling og fattigdomsbekjempelse, er dette et merkelig utspill.

Så kom et utspill i Aftenposten 21. juni, der Kristin Clemet mener vi heller bør konsentrere oss om integrering og frafall i skolen, framfor å fortsette diskusjonen om økonomisk ulikhet. Alle er selvsagt enige i at frafall i skolen og integrering er viktig. Men det har lite å gjøre med diskusjonen om hvordan markedsøkonomien uten korrigeringer fører til opphopning av kapital hos noen få.

Det pågår nå en stor internasjonal debatt om strukturelle trekk ved markedsøkonomien. Ledende internasjonale økonomer viser at det økonomiske systemet i den vestlige verden fører til økt ulikhet og en inntektsfordeling hvor en liten elite tar en stadig større andel av kaka. Den franske økonomen Thomas Piketty viser i sitt verk «Capital in the Twenty-First Century» at mange vestlige land er på vei mot en inntektsfordeling som ligner den vi så mot slutten av forrige århundre.

Det er kanskje ikke så rart at Civita ikke ønsker en debatt om dette. I formålsparagrafen til høyresidens tenketank står det klart at deres mål er å fremme oppslutningen om markeds­økonomien. For oss i Agenda er markedsøkonomien et middel, ikke et mål i seg selv. Konkurranse bidrar ofte til økt kvalitet og innovasjon. Men ikke alltid. Noen ganger er samarbeid en bedre drivkraft enn konkurranse for å nå målet. Og på noen områder er det helt nødvendig å regulere markedet for å hindre uønskede resultater. Finanskrisen som fortsatt ryster Europa og USA er et grelt eksempel på hvor galt det kan gå.

Norge er fortsatt et land med god fordeling, men vi ser at ulikhetene øker også her. Statistisk sentralbyrå har sammenlignbare tall for ulikhet i Norge som går tilbake til midten av 80-årene. Tallenes tale er klar: Økende ulikhet er ikke noe som bare skjer andre steder, forskjellene i Norge er mye større enn de var for 30 år siden.

Dersom det skal føres en framtidsrettet politikk, kan man ikke la ideologi stå i veien for de riktige valgene, slik vi ser at høyresiden gjør nå. Vi bør bruke forskningsresultatene fra Piketty og andre til en seriøs diskusjon om økonomiske strukturer og fordelingen i samfunnet. Hvordan skal vi hindre at en liten rik elite rykker ifra, og at hva du arver blir viktigere enn hva du gjør?

Økonomen Thomas Piketty har slått igjennom internasjonalt delvis fordi han gjennom et imponerende tallmateriale viser hvordan forskjellene har økt. Men minst like viktig er hans forklaring på hvorfor ulikheten øker: I land med lav vekst, og det gjelder de aller fleste i-land, er avkastningen på kapital større enn den økonomiske veksten. Det resulterer i at avkastningen på kapital i framtida vil øke mer enn avkastningen på arbeid. Det gjelder selvsagt også for Norge.

Denne utviklingen kan motvirkes. Det har vi vist i Norge, hvor det er tatt viktige politiske valg for å motvirke slik ulikheter. Lønnsdannelsen, et progressivt skattesystem og universelle velferdsordninger, gjør at vi er blant verdens mest egalitære land. Det medfører store fordeler for arbeidsliv, produktivitet og demokrati og dermed for hvert enkelt menneske.

Det er et faktum at det er mulig å hindre for stor ulikhet i å vokse fram, men det er svært vanskelig å reversere stor ulikhet. USA står overfor enorme utfordringer her, og president Obama har sagt at hans viktigste innenrikspolitiske sak i sin siste periode er å bekjempe ulikhet. Det fordrer politiske grep de fleste samfunn vil kvie seg for å gjennomføre. Derfor er det avgjørende for en god samfunnsutvikling å være føre var.

Thomas Piketty kommer på besøk til Agenda i november, og utover høsten skal vi jobbe med å utvikle politiske løsningsforslag som kan bidra til å forhindre at vi i Norge opplever den samme utviklingen som vi har sett i land som USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Sverige.

Det er naivt å tro at de samme kreftene og strukturene som virker i alle andre land ikke virker her. Vi må ta dette på alvor og fortsette diskusjonene om utfordringer ved og løsninger på økende ulikhet.