Uheldig innblanding

Når de 
militære blander seg inn 
i politikken, går det som regel dårlig både med politikken og økonomien. Egypt er et godt eksempel.

I mange vestlige land er dette lite påaktet. Reportasjene har vært altfor snille med de nye makthaverne. For ikke å snakke om dekningen i Egypt selv, hvor opposisjonens kanaler er stengt og al Jazeera’s lokaler og ansatte har blitt ransaket og forfulgt. Hvordan står det til i andre land?

Tunisia har en profesjonell og apolitisk hær som nektet å skyte på demonstrantene da Ben Ali ba om det i januar 2011. Hæren og nasjonalgarden teller knapt 40.000 mann, jobber med små budsjetter, og hadde ingen økonomiske interesser å forsvare da den arabiske våren startet. Oppmuntret av den seneste utviklingen i Egypt har en del sekulære og liberale tatt til gatene, men så lenge de ikke får napp hos de militære følger utviklingen stort sett et demokratisk spor.

Egypt er motsatsen. Der kontrollerer hæren 20-40 prosent av økonomien, og offiserene nyter en rekke privilegier: Gode boliger, tilgang på spesielle varer og tjenester, og lukrative posisjoner i statsstyret og forretningslivet. I Tunisia har hæren ingen slike fordeler. Når anslagene over hærens økonomiske imperium varierer så mye, er det bl.a. fordi den, statsapparatet og det statsstyrte næringslivet er knyttet sammen i en ugjennomsiktig vev preget av omfattende korrupsjon. Mubarak-familien ble dessuten sentrum for en gullkantet kapitalisme som gikk langt ut over hærens privilegier. Den ble ofret, men hæren abdiserte aldri. Sammen med det «dype» Egypt i sikkerhetspolitiet, administrasjonen og rettsvesenet ble demokratiseringen blokkert og Mursi kastet i et velregissert kupp.

Etter 60 år ved makten ser de egyptiske militære på seg selv som limet og kontinuiteten i det egyptiske systemet. Det preger deres selvbilde. Men under dette ligger det harde økonomiske egeninteresser. Hæren har logisk nok hovedkvarter i byene, for politisk kontroll med eget land er like viktig som sikkerhet når det gjelder omkringliggende stater.

I Iran kontrollerer Revolusjonsgarden ca. 1/3 av økonomien, tilsvarende hæren i Egypt. Korrupsjonen er omfattende også i Iran. Men til forskjell fra Egypt, hvor hæren tok makta og så overlot de fleste utøvende funksjoner til sivilister, kom revolusjonen i Iran først og den militære støtten etterpå. Under kuppet mot Mossadeq i 1953 hadde hæren vist seg bestikkelig, derfor satset Khomeini på en egen Revolusjonsgarde for å beskytte revolusjonen. Han ble hjulpet av omstendighetene, for krigen mot Irak gjorde det mulig å etablere en slagkraftig styrke på kort tid. Garden er blitt en gjøkunge, men valgene på president og nasjonalforsamling - regimets demokratiske lunge - viser at det fortsatt er vitalitet i systemet. Da nyinnsatte Rouhani ble valgt deltok 72 prosent av de stemmeberettigede.

I Tyrkia er de militære parkert på den politiske sidelinja. Erdogan har klart det, selv om han leder et islamsk parti i et land hvor arven fra Ataturk sier at staten skal være sekulær. Han har styrt i 10 år og har utviklet autoritære trekk, særlig etter at han fikk 50 prosent av stemmene ved siste valg, men opptøyene i sommer har ikke fått hæren til å røre på seg. Også i Tyrkia er de militære engasjert i landets økonomiske liv, rett nok i mindre utstrekning enn i Egypt og Iran. Men til forskjell fra disse landene er politikk og økonomi adskilte sfærer, og i det siste har regjeringen satt et kritisk blikk på militære engasjementer. Tyrkia har en av verdens raskest voksende økonomier.

Det er i denne retningen Egypt og Iran må bevege seg også: Et klarere skille mellom politikk og økonomi til fordel for begge, og begrensninger på de militære privilegiene og engasjementene i økonomien. I Iran er de militæres rolle i politikken tross alt begrenset, for Revolusjonsgarden er bare ett av mange maktsentra og øverste leder er øverst også i gagnet. Dessuten er presidenten viktig, og parlamentet, Vokterrådet og andre instanser likedan. Men sammenblandingen av økonomi og politikk er usunn, og den skaper korrupsjon.

Da er det verre med Egypt. Sammen med sine partnere i det «dype» Egypt har de militære sittet som en propp i det økonomiske systemet i mange tiår og gjør det fortsatt. Når kuppmakerne kritiserer Mursi for økonomisk udugelighet singler det i glass, for de har selv dokumentert sin uskikkethet og selv bidratt til dagens misere for å få flest mulig ut i gatene og legitimere kuppet. Så langt fra å være løsningen er de militære en stor del av problemet.