I dag er jeg hjemme fra jobb, netter med bekymringer og grubling har ført til at søvnen er dårlig og energien på bunn. Hodepine og nakkesmerter har jeg ofte. Så jeg håper at en hjemmedag, dog med dårlig samvittighet for dem som er igjen på jobb, kan gi meg et lite pusterom og energi til å stå på videre.
Dessverre er det flere enn meg som sliter med den psykiske eller fysiske helsa si. Sykefraværet er skyhøyt og dager med lite bemanning eller dager med mange ukjente nye vikarer fra bemanningsbyråer tar på. Vi er en stor enhet, og har mange barn med ulike utfordringer. Stabilitet, tilknytning og gode relasjoner er verdier vi ønsker å gi barna. Dette kan vi ikke tilby i dag. I løpet av de siste årene har et titalls av personalet blitt byttet ut. Noen velger seg andre jobber, andre starter på studier eller blir langtids sykemeldte. Hva som er årsaken kan man jo spekulere på, men at en hektisk hverdag hvor man konstant går med en klump i magen og høye skuldre kan jo være en årsak.
Tilbake står hvem? Sliterne? De som ikke vil gi opp? De som brenner for barna? De som ikke får seg noe annen jobb? Eller er de som ikke bryr seg nok til å bli bekymret over situasjonen i barnehagen?
I allefall tynnes det ut i rekkene. Gode pedagoger er blitt byttet ut med ufaglærte, det blir lite stabilitet og struktur i gruppene. Og det pedagogiske tilbudet har gått over til at «alle har i allefall fått mat og blitt skiftet på i dag» og «snart er våren her og da kan vi være mer ute»
Vi blir oppfordret til å se på hva vi får til, og tenke hva er bra nok. Ambisjoner bør vi helst ikke ha. Møter for å planlegge og reflektere sammen blir det ikke tid til. Vi kan jo ikke forlate barna når de som er igjen stort sett er vikarer.
Nei, noe må skje! Det drives rovdrift både på barn og personal. Arbeidsmiljøet vårt lider, og konflikter som normalt ikke burde ha vært der, dukker opp fordi vi er frustrerte og slitne. Det tar på å forsvare en pedagogisk virksomhet når ressursene ikke er på plass. De ansatte som er igjen i barnehagen er sårbare og slitne. Noen av oss vil fortsette å kjempe for å gi de minste og kanskje de mest sårbare i samfunnet et godt tilbud og en god start på livet. Men nå må vi bli sett og hørt!
Jeg heier på alle dere som er på jobb nå. Som står alene i garderoben og kler på en haug med barn, mens dere veileder en vikar og bekymrer dere over den frustrerte pappaen som ringte i går. Jeg heier på dere som ser det barnet som sliter med leken og evner å hjelpe det inn i god lek. Jeg heier på dere kreative som sitter på kveldstid og forbereder spennende aktiviteter til neste dag. Jeg heier og heier og kjenner på den dårlige samvittighets-klumpen jeg har, mens jeg sitter her hjemme i sofaen..