Det er mandag ettermiddag, jeg kommer hjem fra sen-vakt og er helt utslitt etter dagen. Tårene renner i det jeg går inn døra hjemme. Jeg har en følelse av å ikke strekke til og tenker på barna jeg ikke har fått sett skikkelig i dag også. Sånn er det ofte, bortsett fra de dagene det har vært borte noen barn på grunn av sykdom. Da kjennes dagene litt lettere. Det er ofte de stille barna som ikke får det de trenger. De som på en måte klarer seg selv. Det er så mange andre som krever oppmerksomheten din.
I morgen er det min tur til å åpne barnehagen. Jeg bruker mye av kvelden, av og til natten, på å legge en plan for neste dag. Jeg vet hva barna trenger og jeg vil gjerne gi de en god start på dagen når de kommer til barnehagen. Sette til leker jeg vet dem liker. Gjøre avdelingen litt spennende.
Barnehagen åpner klokka 7. Jeg kommer som vanlig ca 15 minutter tidligere, av fri vilje for å slippe stresset. Jeg liker å gjøre avdelingen klar til barna kommer og de begynner å komme klokka 7. Jeg kommer på jobb 06.45 og der ligger det en beskjed om at vi mangler folk i dag og at vi må smøre maten. Jeg må altså smøre mat til hele barnehagen, så de 15 minuttene går med til det. På avdelingen min er det 12 barn fra 0-3 år. Jeg starter klokka 7 og i dag kommer ikke neste vakt før 8.15 fordi vi mangler folk. Jeg smører mat i full fart fra 06.45-7. Kjenner på et innvendig stress allerede da, for å bli ferdig før barna begynner å komme. Klokka er 7.05 og det går i døra. Første barnet kommer. Takk og pris, dette er en enkel levering. Barnet er klar for barnehagen, smiler og går rett inn for å spise frokost. Jeg rekker såvidt å hjelpe barnet til bords og fylle koppen med melk før det går i døra. 2 barn til er på vei inn. Jeg vet hvem det er før jeg ser dem. Barna kommer ofte til samme tid hver dag. Jeg vet også hva de trenger for å få en god start på dagen. Det skulle jeg egentlig ordne og sette fram 15 minutter før vakten min startet, men da måtte jeg smøre mat. Jeg må gå fra et lite barn på 1.5 år som akkurat har satt seg til frokost. Jeg må gå fra barnet for å ta i mot to nye barn. Den ene er 2 år, den andre 1,5 år. Hun på 2 år tar matpakka si og går inn til frokost. Hun får ikke til å sette seg inntil bordet og får ikke opp matboksen sin selv, men hun må bare vente. Jeg er opptatt i garderoben med han på 1.5 år som har en vanskelig start i dag også. Mor til gutten tørker en tåre og må bare avgårde på jobb. Hun ber meg om å sende en sms så hun får høre hvordan det går. Med barnet gråtende på armen må jeg skrive beskjeder og krysse inn barna som er kommet i boka. Jeg fester en lapp på hånda med påminnelse om å sende en sms til mor når barnet har roet seg. Telefonen ringer... jeg får ikke tatt den. Jeg går på kjøkkenet, klokka er nå 7.20. Barnet som kom klokka 7 er ferdig med frokosten og klar for å gå inn på avdelingen. Et barn er ferdig, to skal akkurat starte med frokosten, en gråter sårt og der ser jeg ut vinduet at det kommer flere. Jeg skulle nå vært minst tre plasser samtidig. Jeg skulle sittet ned med barna som spiser frokost. Jeg skulle trøstet han som er så lei seg. Jeg skulle vært på avdelingen og tilstede for barnet som er ferdig med maten og jeg skulle vært i garderoben for å ta i mot nye barn som kommer. Klokka er bare 7.30, jeg har enda 45 minutter alene på jobb før neste vakt kommer. Pulsen øker, hjerte slår hardt, tårene presser på. Jeg kjenner det lukter litt fra en bleie. En far kommenterer det også når han leverer. Han sier : "Her er det visst noen som trenger en ny bleie" Jeg svarer at det skal vi nok ordne. Men innerst inne vet jeg at det får jeg ikke gjort noe med akkurat nå. Jeg har vært på jobb i 45 minutter,15 minutter gratis jobb, det føles som evighet. Jeg skulle egentlig vært på toalettet, men det må også bare vente. Slik fortsetter min morgen på jobb. Klokka 8 har jeg 9 av 12 barn på avdelingen.
Jeg vet ikke hvordan jeg har klart det. Men når neste vakt kommer inn døra 8.15 er jeg helt ferdig og tårene kommer lett. Og enda har jeg en hel arbeidsdag framfor meg. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut dette. Jeg er en god pedagog. Jeg vet hva hvert enkelt barn trenger og jeg strekker meg langt for å gi dem det, men jeg klarer det ikke. Det er en umulig oppgave. #uforsvarlig