Kjære lille venn. I dag så jeg deg - men jeg fikk ikke vist deg at jeg så deg. Jeg så at du hadde en dårlig dag. Hva som var grunnen vet jeg ikke, for jeg fikk ikke snakket ordentlig med pappaen din da du kom. Du kom ganske tidlig - før mellomvakta kom - så jeg var alene på avdelingen. Akkurat i det jeg hadde fått sagt «God morgen, Ida», gitt deg et smil og prøvd å få blikkontakt, var det et av de andre 7 barna på avdelingen som snublet og dunket seg i panna. Jeg fikk tatt deg i hånda og leid deg med meg bort til gutten som hadde slått seg, mens vi vinket til pappa på vei bort. Heldigvis har jeg plass til to på fanget, så dere satt der litt begge to, før dere fant ut av at dere skulle leke sammen. Dere lekte en god stund i kjøkkenkroken, men etterhvert kom det et annet barn bort til dere, og tok det dere holdt på med. Du ble lei deg, og jeg gikk bort for å trøste deg, og veilede det andre barnet. Akkurat i det jeg hadde satt meg ned hos dere begynte to av barna som satt ved bordet og lekte med play-dough, og krangle. Den ene holdt hardt i håret til den andre, hvorpå den som ble lugget satt i et hyl. Jeg måtte gå vekk fra deg, for å løse opp i konflikten.
Da vi senere skulle ha samling så jeg at du ikke fulgte helt med, du satt i dine egne tanker og så trist ut. Jeg hadde mest lyst til å droppe hele samlinga, tilby deg et fang og gi deg all oppmerksomheten for å finne ut av hva som gjorde deg så trist, og kanskje gjøre dagen din litt lettere. Men den ene fagarbeideren var i et møte da, så vi var bare to voksne på avdelingen. Noe måtte jeg finne på mens den andre gjorde klart måltidet, vi var allerede litt på overtid i forhold til når vi pleier å spise. Etter 10 minutter med eventyr og sang for deg og 17 andre sultne og utålmodige 3-og 4-åringer, kunne vi endelig sette oss ved bordet. Du spiste litt, men langt fra de 2-3 skivene du pleier å sluke. Jeg prøvde å snakke litt med deg mens vi satt ved bordet, og fikk litt respons - men vi ble stadig avbrutt av noen som trengte hjelp til å smøre skiva, en som sølte ut melka si, og to stykker som trengte hjelp til å gå på do.
Da vi skulle kle oss og gå ut bestemte jeg meg for at du skulle få kle deg sist, sånn at jeg fikk litt tid til å leke med deg mens vi ventet på at det skulle bli din tur. Vi begynte på en rollelek med dyrene, og bygde en liten dyrehage til dem med duplo klossene. Du smilte, og fortalte hvilken rolle dyrene skulle ha - om de var mamma, pappa, baby eller storesøster. Jeg spurte deg om hvordan det hadde vært i badeland i går ettermiddag, men før du rakk å svare tisset gutten som stod bak meg på gulvet. Dammen rant i en liten bekk mot der vi satt, og jeg måtte tørke opp og hjelpe gutten med å skifte tøy. Da jeg var ferdig med det, hadde du gått ut i garderoben til den andre voksne for å kle deg - vi var nødt til å få alle barna ferdig påkledd, for å rekke pauser før jeg skulle ha plantid. Plantid jeg sårt trengte for å forberede foreldresamtaler. Du fant storesøsteren din ute, hun går på en annen avdeling, og jeg så at det var godt for deg å treffe henne. Jeg ba en av de andre voksne om å holde et ekstra øye på at du hadde det bra, men jeg visste også at de fikk det like hektisk nå som jeg skulle være borte fra avdelingen.
Etter jeg hadde hatt to timer med plantid var jeg ferdig for dagen. Jeg låste meg ut av barnehagen med en klump i magen. Jeg hadde virkelig sett at du ikke hadde en god dag. Allikevel klarte jeg ikke å gi deg det du trengte - omsorg, anerkjennelse, nærhet og trygghet. Jeg måtte slukke branner, hele tiden. Ikke fordi de 17 andre barna er spesielt urolige og krevende - absolutt ikke. De er barn som leker, utforsker, lærer og erfarer - akkurat som de skal gjøre når de er 3 og 4 år. Jeg måtte slukke branner fordi vi ikke er nok voksne.
Det lar seg ikke gjøre å se hvert enkelt barn like mye som hvert barn trenger å bli sett, når vi ikke er flere voksne enn vi er. Og på min avdeling er vi heldige - fordi vi har en lærling er vi fire stykker hver dag, i stedet for tre som bemanningsnormen sier at vi skal være. Men vi er der så og si aldri samtidig alle sammen. Bemanningsnormen må bygge på at man ser barnehagehverdagen sånn som den faktisk er, med lang åpningstid, mange møter, og ikke minst tid til planlegging, dokumentasjon og evaluering.