#uforsvarlig historie 7

Når jeg kommer inn døra til avdelingen, møter jeg barna "mine" som kommer mot meg. Ikke med de vanlige glade ansiktene sine, det er en ekkel bismak her i dag. Behov, et sterkt behov. Øynene lyser "se meg", noen gråter "hold rundt meg".

Klokka er rett før 09:30 en fredag morgen. Jeg er på vei inn døra til nok en dag på jobb. Jeg vet at en fast ansatt allerede er syk. Det er meg og en fast vikar i dag. Vaktene er endret, jeg har ikke hatt ubundet tid hele uka, det har vært viktigere å være tilstede for barna, enn planleggingsdag. Ting blir på sparket. 

Når jeg kommer inn døra til avdelingen, møter jeg barna "mine" som kommer mot meg. Ikke med de vanlige glade ansiktene sine, det er en ekkel bismak her i dag. Behov, et sterkt behov. Øynene lyser "se meg", noen gråter "hold rundt meg". Jeg setter meg på gulvet, barna samles rundt meg, kjemper for fanget, dytter hverandre, klarer ikke komme langt nok opp på det, føler at avstanden er for lang. 

Jeg lurer på hvordan morgenen deres har sett ut, fra 07:30 til 09:30, to små timer som for noen ser ut til å ha vært lange som et langt år. Jeg forhører meg rundt i løpet av dagen. Barna har visst startet morgenen på en avdeling, der har det vært en ansatt som har åpnet for sin egen avdeling, min og enda en til. Når flere ansatte kom, delte de seg. Det begynte å bli fullt på den avdelingen, siden den er utvidet, så de ansatte vurderte at det var best å gå til en annen avdeling. Det kom andre ansatte til unnsetning og til slutt kom barna inn til seg selv på egen avdeling. Da hadde de i løpet av disse to små timene forholdt seg til tre lokaler og 5 ansatte. Litt som kasteballer. 

De ansatte hadde blitt enige om ikke å ringe meg og be meg komme tidligere på vakta, det hadde jeg allerede gjort flere ganger på bare ett par uker. Organiseringen langt ifra ideell. Så da satt jeg der, med en vikar som hadde vært der ett par dager tidligere, en helt ny vikar og med en klump i halsen og tårer bak øynene. Jeg kjente at jeg ikke klarte å rekke over de barna som gråt når jeg reiste meg, som holdt fast i meg og som etter hvert fikk litt interesse av å leke, så lenge jeg satt i nærheten. Når barna hadde sovnet, ga jeg beskjed om at situasjonen ikke var holdbar, men fikk lite gehør. 

På ettermiddagen hentet bekymrede foreldre barna sine. Noen ville fremdeles ikke slippe meg, selv ikke for å bli med pappa hjem. For i dag hadde hun virkelig bruk for meg. Ei mor fortalte at hun syntes at det var dårlig av meg å ikke komme tidligere på jobb, der kan jeg jo for så vidt si meg enig. Det er ikke holdbart å være en fast ansatt, en helt fersk vikar og en vikar som har vært der ett par dager før, på ni barn. #uforsvarlig