Jeg løper oppover bakkene. Øverst kan jeg se barnehagen dekket av snø. Flott! I dag kan vi ta med barna ut for å ake, slik vi lovet dem dagen før.
Det er en halv time til vakten min begynner, og jeg har beregnet god tid slik at jeg kan få gjort forberedelsene til dagen; kopiere opp fagstoffet jeg har funnet til pedagogisk ledermøtet, finne fram rytmeinstrumentene til samlingsstunden jeg har planlagt – ja, og så må jeg ringe lederen for prosjektet vi skal starte. Etter at jeg har sett over prosjektplanen, vel å merke.Jeg har hodet fullt av dagens gjøremål, men sier strengt til meg selv: Nå må du ta en ting av gangen. Du har tid nok. Dette går bra. Og lyspunktet er aketuren sammen med barna!
Jeg kommer inn i garderoben. På benken sitter en mor og gråter. Jeg setter meg ned foran henne, fremdeles med ytterklærne på. Hun forteller at mannen hennes, og faren til lille Nora, har forlatt dem. Jeg lytter og trøster og sier at vi skal følge opp Nora. Moren er takknemlig, tørker tårene og går.
Nå er jeg er noen minutter forsinket, og jeg vil gjerne få tatt av meg yttertøyet før jeg starter arbeidet med barna. Ja, og så var det disse forberedelsene jeg skulle gjort.
Inne på avdelingen kommer barna meg løpende i møte. «Hei!» sier jeg. «I dag skal vi ake!» Petter, en av medarbeiderne mine, forteller at det kan bli vanskelig å ake i dag, siden Ina, den andre medarbeideren vår, har blitt sykemeldt. Vil det være forsvarlig å ta med seg 20 barn mellom 2 og 5 år når vi bare er to voksne på avdelingen?
Fremdeles med ytterklærne på, setter jeg meg ned på gulvet og samler barna rundt meg. Jeg forklarer situasjonen og prøver å ikke la alle de skuffede ansiktene gå inn på meg.Så skynder jeg meg ut i personalgarderoben for å henge fra meg jakken.
«Hei!» sier Karin, styrer i barnehagen, da hun ser meg. «Jeg lurer på om du kan se på vaktplanen sammen med meg?» Jeg spør Karin om vi kan få vikar for Ina siden hun har blitt syk. Karin rister på hodet. «Vi har ikke mer penger igjen på budsjettet og må bare gjøre det beste ut av det.» «Men,» sier jeg, «hva med prosjektet vårt? Og turene vi har planlagt? Og matematikkopplegget vi skal gjennomføre neste uke?» «Beklager,» sier hun, «men du må planlegge innenfor de rammene vi har.»
Jeg får vite at det er sykdom også på de andre avdelingene, og at det ikke finnes rom for å få hjelp noen steder. Ina er foreløpig sykemeldt to uker.
Etter å ha sett på vaktplanen, skynder jeg meg inn på avdelingen igjen. Petter ser sliten ut etter morgenen alene med alle de 20 barna. Jeg tar dem med meg inn på aktivitetsrommet, og snart er leken i gang.
Borte i en krok står Nora. Jeg skal akkurat til å gå bort til henne, da pedagogisk leder på den andre avdelingen kommer inn. Hun er nyutdannet og trenger hjelp til å forberede en foreldresamtale. Om jeg har tid i løpet av dagen? Jeg rister på hodet og forklarer situasjonen: Vi er bare to voksne på avdelingen. «Men jeg skal si fra med en gang jeg har muligheten!» sier jeg.
Nora står fremdeles alene. Da ringer telefonen. Det er prosjektlederen, som etterlyser tilbakemeldingen jeg skulle gi henne på planen. Jeg beklager og sier at jeg ikke har rukket å se på den ennå, men lover å se på den i løpet av dagen, enten i pausen min eller mens barna spiser lunsj.
Da det er tid for samlingsstund, kommer jeg på at ikke har funnet frem instrumentene jeg hadde planlagt å bruke. Ja, ja, vi kan ta noen sanger i stedet. Under lunsjen sniker jeg meg bort til PC’en for å finne frem prosjektplanen. Et glass velter, og melken flommer utover bordet.
Petter ser på meg med et blikk som forteller; «er vi ikke enige om at lunsjen er en pedagogisk læringssituasjon på lik linje med det vi gjør resten av dagen – og at vi skal ha barna i fokus?»
Etter lunsj kommer jeg på fagstoffet jeg skulle presentere for de andre på pedagogisk ledermøtet. Jeg har jo ikke fått skrevet det ut ennå! Men – det gjør jo for så vidt ingen ting, siden jeg ikke kan delta. Petter trenger meg jo her.
Dagen er slutt, og jeg trasker hjemover i rolig tempo. Endelig kan jeg puste ut. Dagen ble jo ikke så aller verst? Men så stopper jeg og tenker:
Hvor ble det av kvaliteten i det pedagogiske tilbudet? Hvilket tilbud kan jeg gi barna når jeg nå må planlegge ut i fra to voksne på 20 barn? Hvor forsvarlig vil det bli? Hva skjedde med det å kunne se hvert enkelt barn? Og det med å ta vare på barnas medbestemmelse? Hvordan skal den nyutdannede kollegaen min få hjelp til det hun strever med? Når skal vi få gjennomført prosjektene våre, slik kommunen pålegger oss? Jeg rakk ikke å ringe prosjektlederen. Ikke fikk jeg lest igjennom planen heller, for pause ble det aldri noe av.
Og Nora, tenker jeg med klump i magen, hun må jeg få tid til i morgen…
Tone.