Jeg har vært utdannet barne- og ungdomsarbeider i litt over tre år. Eller en brannslukker med god erfaring i å slukke flere branner på en gang.
Jeg er i permisjon med barnet mitt og søker for tiden jobber, og tar meg selv litt for ofte i å tenke: vil jeg dette mer?
For å bli utdannet så var jeg lærling i to år. I løpet av de to årene opplevde jeg mye #uforsvarlig. Jeg begynte på en storebarnsavdeling, en pedagog, to assistenter og meg. Fikk høre fra jeg begynte hvor heldige de var som hadde meg som ressurs. Jeg var en god ressurs, med nye tanker, god tid og lærevillig. Men etter noen måneder så tenkte jeg: er det noe jeg er god på, så er det stress.
Jeg var som sagt lærling i to år. Hver gang jeg gikk på do i løpet av arbeidstiden så blødde jeg neseblod. Stress. Stressa over å ikke nå ut til alle barna, stressa over å ikke gjøre en god nok jobb. Ikke for arbeidsgiver, men for enkeltbarna. Innen det var gått ett år, så sto jeg der alene. Pedagogen var sykemeldt, den ene assistenten var sykemeldt, den andre byttet avdeling. Så her var jeg, lærlingen. Alene. Jeg var heldig og fikk vikarer. Hvertfall en, så da var vi to. Oppi all sykemeldingen og at jeg har pågangsmot uten like, så glemte de liksom at jeg bare var en lærling, og ikke pedagogisk leder. Men planer ble lagt, foreldre fikk informasjon, barna ble tatt vare på og jeg gledet meg til de andre ble friske nok til å komme tilbake på jobb, så jeg kunne lære litt mer. Lære det jeg hadde krav på. Det barna hadde krav på at jeg kunne.
Der sto jeg i en situasjon hvor jeg gruet meg til den nye vikaren kom, for da hadde jeg 18 barn pluss en vikar som trengte opplæring. Jeg har lest mye om vikarstopp i kommuner. Og jeg var vel heldig som ikke opplevde det. Men for meg som lærling på 19 år, så føltes det å få en ny vikar ett par ganger i uken som mer påkjenning enn en gode. Bonusen med en vikar var at jeg rakk en do pause, og fikk tørket litt neseblod.
Det jeg er flinkest på i hele verden er å være en barne- og ungdomsarbeider. Det er jeg helt sikker på. Jeg ser alle barna i barnehagen, jeg kjenner alle barna, uavhengig av avdeling. Jeg vet hva de trenger og jeg vil så sårt gi de det. Men skal jeg orke å jobbe mer i barnehage, så trenger vi god nok bemanning! Og en 19 år gammel lærling, som sårt vil ha kunnskap, er ikke godt nok på 18 barn! #uforsvarlig