#Uforsvarlig historie 55

Jeg følte et enormt press og ansvar, samtidig som jeg ikke følte jeg kunne nok. I tillegg hadde vi barn på avdelingen som burde fått tettere oppfølging, men det er vanskelig når man er to på jobb.

Jeg har jobbet som vikar i en barnehage i tre år. Det skjedde aldri at alle avdelingene var fullt bemannet. Vi måtte nesten alltid låne bort en voksen fra avdelingen vår når vi var tre på jobb.

Jeg har stått alene på jobb mange ganger, særlig på starten av dagen, med to avdelinger i alder 2-6 år. Mange ganger var jeg alene i etasjen med begge avdelinger fra 07.30- 10.15 (20-30 barn), fordi mellomvaktene ikke kom.

Det er totalt uforsvarlig og utrygt.

I tillegg blir man helt utbrent av det over tid. Sluttet å jobbe der i fjor og sliter fortsatt med stress og føler meg utmattet etter de tre årene.

Da jeg startet i barnehagen var jeg tilkallingsvikar og jobbet på flere avdelinger. Da en kollega på den avdelingen jeg jobbet mest på plutselig døde, ble jeg satt inn som vikar for h*n samme dag. De faste på avdelingen ble sykemeldt etter dette og jeg fikk ansvaret for en avdeling i sorg, som ufaglært vikar sammen med en annen vikar som aldri hadde jobbet i barnehage før.

Jeg følte et enormt press og ansvar, samtidig som jeg ikke følte jeg kunne nok. I tillegg hadde vi barn på avdelingen som burde fått tettere oppfølging, men det er vanskelig når man er to på jobb.

Da vi etterhvert fikk yngre barn på avdelingen var hver dag en kamp. Det ble mye brannslukking og lite kvalitetstid og tett oppfølging. De minste barna har andre behov enn de eldste.

Når man ikke er nok voksne på jobb så blir ikke dagen god for barna. Og de voksne sitter igjen med dårlig samvittighet, frustrasjon,angst, stress og blir syke oftere.