#uforsvarlig historie 5

Andrea forteller om hvordan hun opplevde å begynne som pedagogisk leder etter å ha utdannet seg som barnehagelærer, hun forteller også om hvordan det føles å levere barna i barnehagen når hun vet at det er for lite personale sammen med barna.

Et hjertesukk fra en pedagogmamma 

Jeg er pedagog! Jeg er stolt av yrket mitt. Det har jeg bestandig vært. Jeg har en mamma som også er førskolelærer, hun er mye av grunnen til at jeg i 2009 startet på utdanningen. Aldri har jeg vært så engasjert og følt på en slik mestring skolemessig. Etter 3 år på høgskolen var livet som student over, og jeg var SÅ klar for å ta fatt på fremtidige utfordringer. Jeg hadde jo tross alt hatt mange lederdager i praksis – den virkelige jobben var vel ikke så annerledes? Dette skulle gå så bra, så! 

Jeg fikk jobb som pedagogisk leder i en barnehage som hadde åpnet få måneder tidligere. En erfaring som skulle vise seg å både bli knalltøff og fantastisk – læringskurven var kort sagt bratt. De første månedene var tøffest. Innimellom gråt jeg etter jobb. Jeg var overveldet over hvilket ansvar pedagogiske ledere innehar. Hvorfor var det ingen som fortalte meg om dette da jeg var student? 

Jeg er også mamma. Første gang jeg ble mamma var i 2013. Alt er så spennende med det første barnet, jeg husker jeg gledet meg til alle tingene som skulle gjøres ”for første gang”. Inkludert barnehagestart. Storebror var 10 måneder, og det var pappaen som tok seg av tilvenningen. Det gikk tilsynelatende knirkefritt, og han tilpasset seg barnehagehverdagen fortere enn forventet. Mye takket være et fantastisk personale i en barnehage jeg ikke kan få rost nok. 

Lillesøster kom sommeren 2017, og jeg er fortsatt hjemme i barselpermisjon med henne. Vi har akkurat søkt barnehageplass i samme barnehage som storebroren går i. Men denne gangen var det ikke bare spennende å søke. Jeg kjenner på følelsen av at jeg gruer meg til barnehagestart. Gruer meg på hennes vegne. Hvorfor gjør jeg det? Jeg kjenner de ansatte i barnehagen, og med storebror gikk det jo så fint. Så hva er annerledes denne gangen, da? 

Det er i slike situasjoner det er vanskelig å både være pedagog og mamma. Pappaen (som for øvrig jobber i en annen bransje) tenker at dette kommer til å gå så bra, vi har jo gjort det før! Og ja, vi har jo det. Og ja, mest sannsynlig går det jo bra, sier jeg til meg selv mens jeg svelger følelsen av svik ovenfor datteren min. 

Jeg vet nemlig hvor lite foreldrene ser av barnehagehverdagen. At det som tilsynelatende skal være "grunnbemanningen" på en avdeling sjelden er tilstede alle sammen, samtidig. Planleggingstid skal avvikles, møter skal holdes, avspasering skal tas ut, ferie skal man jo ha, kurs skal man på, og så er det sykdom på toppen av dette. Jeg kunne nevnt utallige situasjoner hvor jeg har tenkt ”dette er ikke forsvarlig, hvordan skal jeg kunne forsvare dette dersom noen foreldre poengterer det, eller enda verre; om det skjer noe med barna?”. Det settes nemlig ikke alltid inn vikarer, man får beskjed om å klare seg selv og samarbeide på tvers av avdelingene. Og det er vi gode på! Barnehagefolk er unike mennesker som er løsningsorienterte og effektive, MEN dette kan ikke lenger fortsette å gå på bekostning av barnas behov og sikkerhet! 

For når min lille frøken gråter og savner mamma, finnes det da mange nok voksne til at en har tid til å sitte med hun til det går over, ikke bare til gråten har stilnet? Finnes det mange nok voksne til å passe på at hun får ren bleie når det trengs, ikke bare når det er tid for bleieskift klokken 11, og fjorten nye bleier skal byttes? Min frykt er at hun skal føle seg som "en av mange", og etter hvert erfare at det ikke lenger nytter å rope høyest, for hun blir ikke sett likevel. Fordi det alltid er et annet barn som trenger en voksen mer. 

Det er akkurat disse tankene som er så vonde å tenke på, både når det gjelder mitt eget barn, men også når jeg utøver min egen rolle på jobb. For ja, jeg har erfart disse situasjonene og ja, jeg har måttet prioritere mellom flere barn som alle har trengt meg samtidig. Det er ikke en god følelse. Hva og hvem prioriterer man da? Jeg har alltid vært en som har heiet frem 1 åringer i barnehage. Når venner har uttrykt bekymring over at deres barn snart skal begynne i barnehage har jeg vært den pedagogen som har sagt ”Du trenger overhodet ikke å være bekymret, de har det SÅ fint i barnehagen! Det er alltid verre for foreldrene enn barnet”. Men er det virkelig sånn da? Jeg er usikker. Jo mer innsikt jeg får i barnehagesektoren, desto mer skeptisk blir jeg. Det er ikke alltid slik at kunnskap er makt, i hvert fall ikke når man står på begge sider av saken.  

Jeg er ikke alene om å føle det slik. Barnehage-Norge engasjerer seg som aldri før! Vi har fått en ny rammeplan, vedtatt ny pedagognorm og en bemanningsnorm skal snart ut på høring. Jeg syns det er spennende å få være en del av dette, og blir stolt av medarbeidere over hele landet som engasjerer seg. Samtidig må jeg også være ærlig og si at det er ekstremt vanskelig å være en pedagog oppi alt dette. Kravene til oss blir ikke akkurat færre. 

Vi kjemper for mer ubunden tid, altså mer tid utenfor avdeling for å kvalitetssikre det som skjer på avdeling, samtidig som vi kjemper for flere ansatte inn i barnehagen. Jeg skulle bare så inderlig ønske at det skjedde i motsatt rekkefølge; først flere ansatte, deretter flere pedagoger. Men jeg vet at dette er kamper verdt å kjempe for, for hvis ikke vi som selv jobber i barnehage gjør det, hvem skal gjøre det da? Det er ingen god følelse av å gå hjem fra jobb og føle at du ikke har dekket primærbehovene til samtlige barn på avdelingen. Så tenker du at det kommer en ny mulighet i morgen.. Men gjør det det, da?! 

Kvoten for dårlig samvittighet er for lengst brukt opp, for å si det sånn. #Uforsvarlig