Nyheter

#uforsvarlig historie 35

Hun holder armene rundt gutten, og stryker han over ryggen. Han har sine armer godt rundt jenta. Gutten gråter fremdeles, men litt mer stille. Jenta møter mitt blikk, og hver fiber i min kropp forteller meg hva som egentlig var min oppgave.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi skal inn for å spise lunsj! Det er vår! Vi har full barnegruppe, det vil si 15 1 ½ og 2 åringer. Vi er 4 personale på jobb.

På vei inn i garderoben, snubler en liten gutt og slår seg! Han begynner å gråte. Jeg løfter han opp, og vi setter oss på en krakk. Jeg setter han på fanget mitt. Han klamrer seg til meg, og jeg holder rundt han og trøster han. Tårene triller, og han oppleves helt utrøstelig!

Rundt meg er det full aktivitet med barn og voksne. Avkledning av yttertøy, skift av bleier og vask av hender! Noen av barna er våte, de trenger nytt tørt tøy! Noen av barna vasker seg godt på badet, de trenger også nytt tørt tøy! Igjen! De barna som er ferdige til å gå inn på avdelingen, får følge av en voksen! Da er vi to voksne i garderoben og på badet på 14 barn. Jeg opplever at det er bruk for meg blant de andre barna. Men, gutten vil ikke slippe meg. Jeg prøver etter beste evne å få han med meg, så kan vi hjelpe til sammen foreslår jeg. Det vil han ikke. Han har behov for trøst og nærhet. Det ender med at jeg må sette han fra meg for å hjelpe til med barna. Gutten fortsetter å gråte. Jeg kjenner det i hele kroppen, at det jeg er i ferd med å gjøre er feil. Jeg får hjulpet til med en del tøy, håndvask, hentet noen barn inn som var på vei ut igjen, hjulpet til i en konflikt om hvem som eier hvem sine innesko, og satt på bremsene på alle vognene som også er parkert i garderoben slik at ingen av barna blir «kjørt» over! Så går jeg tilbake til gutten, for å vende min oppmerksomhet mot han igjen. Jeg finner han i den ytterste garderoben, sammen med en like gammel jente. Hun holder armene rundt gutten, og stryker han over ryggen. Han har sine armer godt rundt jenta. Gutten gråter fremdeles, men litt mer stille. Jenta møter mitt blikk, og hver fiber i min kropp forteller meg hva som egentlig var min oppgave.

Barn er kloke. Men, de fortjener allikevel bedre av meg.

Mer fra: Nyheter